Kolerakirkegården på Sandbakken

Kolerakirkegården på Sandbakken er ferdig restaurert og gjort tilgjengelig for allmennheten. Den er et minne over den store pandemien som herjet verden i 1834, den største siden svartedauden i 1349.

Det er et unikt kulturminne som nå er løftet frem i dagens lys igjen etter svært mange år i kratt og villnis. Det er også historisk viktig for det var den største og mest omfattende pandemien verden hadde hatt siden svartedauden i 1349.

Her finner du kirkegården

Denne kirkegården finner du på Sandakermoen på Sandbakken i Skjeberg. Adressen er Skjebergveien 181. Adkomstveien er mellom nummer 179B og 185. Dit kan du bare komme til fots. Kjøretøy må parkeres på den kommunale P-plassen ved Sandbakken barne- og ungdomsskole. Parkering på eiendommen hvor kirkegården ligger er ikke tillatt da det er en privat eiendom.

Restaureringen av kirkegården har vært et samarbeidsprosjekt mellom Skjeberg historielag, Sarpsborg kommune og velvillige grunneiere. Kolerakirkegården og adkomstveien til den ble regulert til vern i 1985. Men først i 2021 ble det mulig å få restaurert, skiltet og gjort den tilgjengelig for allmennheten.

Det unike med denne kirkegården er at den er så godt bevart og vi kjenner identiteten til alle som ble gravlagt der. 18 personer er gravlagt på kolerakirkegården på Sandbakken. Navn, dødsdato og alder finnes på minnestenen.

Dødelig sykdom

Kolera er en infeksjonssykdom som rammer mage- og tarmsystemet. Den fører til kraftig diaré, oppkast og uttørring. I løpet av et døgn kan sykdommen tappe kroppen for 10-15 liter væske. Uten riktig behandling har sykdommen høy dødelighet.

I 1834 kom sykdommen til vårt distrikt. Hele 10 prosent av Fredrikstads befolkning døde av kolera i dette utbruddet. Pandemien hadde sitt opphav i Asia og kom via handelsveier til Europa i løpet av kort tid. De som ble rammet kunne dø i løpet av bare et døgn eller to.

Fordi sykdommen var så smittsom ble de døde gravlagt i egne kirkegårder. De ble også gravlagt innen et døgn etter dødsfallet. Det finnes historier om at det kunne være vanskelig å finne nok kistebærere. Gravfølge var forbudt.

I den store pandemien i 1834 visste folk ikke hvor smitten kom fra. Rundt 1870 fant forskere ut at kolera kom fra en bakterie i mage og tarmsystemet som innvirket på tarmcellene.

Ettersom folk ikke visste om smittekilden oppstod det mange «gode» råd. Blant annet skulle tjære hjelpe. Folk brant tjære inni husene sine. Likkistene ble også smurt med innvendig med tjære.

En typisk spredning av kolera skyldtes infisert kloakkvann som blandet seg med drikkevann. Vannet på den tiden ble ofte hentet fra brønner eller offentlige vannposter. Å ha kontroll på kloakkvann og å holde det adskilt fra rent drikkevann er naturligvis like viktig i dag.

Historien om Christian Nielsen Sæthre

Ved siden av minnestenen med navnene over de 18 gravlagte, finnes ei malmplate over graven til Christian Nielsen Sæthre.

Fra historietidsskriftet Runar, hefte 18 i 1990:

«I 1834 kom koleraen til søndre Smaalenene med et skip, og med den tids helsevesen var den ikke lett å stoppe. En dag gjorde Christian seg i stand til en tur til Fredrikshald. men da det gikk rykte om at koleraen herjet stygt der, frarådet hans kone ham å reise. Han holdt på sitt, og mot hans vilje blev hun også med. "Det biter ikke på meg - jeg har aldri vært syk", sa han. I Fredrikshald fikk de spurt at en kjenning var død litt utenfor byen. De reiste i begravelsen, og Christian var med og bar kisten. På hjemveien brøt sykdommen ut. Han kjørte selv til Sæthre-kleiven, da måtte Erika ta tømmene. Da var han så syk at han ikke kunne sitte i vognen, og han kom frem til Sæthre liggende i vognen og var døden nær. Broen Anders på Mattisbråten kom straks til Sætre. Da han nærmet seg gården, ropte sønnen Niels til ham fra en glugge i låven, at han måtte holde seg unna. Nevøen tenkte på at Anders hadde 8 barn hjemme.

Anders svarte at det bet ikke på ham og han måtte se Christian. Anders gikk inn og stelte med broren som lå rent sammenkrøpet av krampe og prøvde å rette ham ut. Christian led forferderlig og skrek ut i smerte, og han sparket i stykker sengen han lå i. Han tilkalte sin husmann og ba ham lage kiste til ham, og sa ham hvor og hvilke materialer han skulle ta til det.

Angivelig ble alle syke på Sæthre, men det var bare han, den sterkeste, som døde. Christian ble 47 år.»

En malmplate ligger fremdeles over hans grav. På den står det innrisset: "Herunder hviler de jordiske levninger af gaardmand Christian Nielsen Sæthre, født på gården Dramdahl i Egers Præstegield den 4de october 1787, død paa gaarden Sæthre af den ondartede Cholera Sykdom, den (2)3de August 1834, efterladende sig en dybt sørgende Enke og 7 børn, der velsigner hans Minde."

Denne kirkegården er særlig interessant ved at den er så godt bevart og at vi kjenner navnene til alle som er begravet der. Skjeberg historielag har fått laget en minneplate over de 18 andre som er gravlagt der.

På minneplaten til Christian Nielsen Sæthre står det: «Herunder hviler de jordiske levninger af gaardmand Christian Nielsen Sæthre, født på gaarden Dramdahli Egers prestegjeld, den 4de october 1787, død paa gaarden Sæthre af den ondartede cholerasykdom den 3die august 1834. Efterlader seg en dybd sørgende enke og 7 børn der velsigner hans minde.»

Kolerakirkegårder i Varteig og Tune

I Varteig skal det ha vært fem ofre for kolerapandemien i 1834. En egen kolerakirkegård ble anlagt nær det som i dag er starten på lysløypa. I dag er det ikke lenger spor etter kirkegården, men ut på 1950-tallet stod to eller tre jernkors på denne vigslede gravplassen.

I Tune ble kolerakirkegården anlagt mellom kirken og prestegården, mot det vi i dag kaller Tunejordet. Det var også i bruk etter 1834. da fikk Sarpsborg gravlegge sine døde i Tunes kolerakirkegård. Denne kirkegården ble slettet og pløyd opp i 1905.