Om Sarpsborg

Sarpsborg ble grunnlagt av Olav Haraldsson (den Hellige) i 1016, og byen er dermed landets tredje eldste. I 1992 ble Sarpsborg slått sammen med de omliggende kommunene Skjeberg, Tune og Varteig.

Tall og fakta

Antall innbyggere: 60.097 (tall fra 01.07.2024)
Høyeste punkt: Gastgiveren 216,5 meter over havet (ved Sætretjern i Øvre Tune).
Hovednæring: Tjenesteyting
Største arbeidsplasser: Sykehuset Østfold, Sarpsborg kommune, Østfold fylkeskommune og Borregaard.

Ordfører: Magnus Arnesen (H).

Areal i kvadratkilometer:
Totalt: 427,08
Ferskvann: 33,98
Sjø: 21,54
Landareal: 371,56

Første ledd i byens navn, fossenavnet "Sarpr", betyr "fuglekrås" på islandsk. En annen tolking er at første ledd betyr "den som svelger". Resten av navnet er knyttet til Olav den Helliges borg som han anla inntil fossen.

Se hva du kan oppleve av aktiviteter og severdigheter i Sarpsborg her.

Sarpsborgs byvåpen

Kong Olav Haraldsson grunnla byen Borg i 1016, opprinnelig som en vernet borg med voll og grav rundt. Med borg i navnet var det derfor naturlig at byens våpen hadde borg som motiv. Bjørnen skriver seg fra Alv Erlingsson, som i 1285 ble utnevnt til jarl av Sarpsborg. Hans merke var en bjørn.

Sarpsborg bystyre vedtok den 16. desember 1965 følgende beskrivelse av byens våpen, flagg og våpenskjold:
Sarpsborgs byvåpen: "På gull bunn en gående svart bjørn over en svart borg".
Sarpsborgs byflagg: "På gul bunn en gående svart bjørn over en svart borg".

Borgen er tegnet med to tårn av hensyn til komposisjonen og fordi utgravningene tyder på at Sankt Olavs voll hadde to porttårn.

Bilder til nedlasting

Byvåpen festutgave

"Våpenskjoldet kan, der det passer, bli flankert av to skjoldbærere: En opprett svart bjørn som holder et banner med gult kors på hvit duk og en opprett svart bjørn som holder et banner dannet som en hvit plastisk lindorm".
Valgspråket til festutgaven er "NON DEBELLICATA" (Ikke overvunnet). Dette er hentet fra Alv Jarls brev til den skotske regjeringen rundt 1286.

Det var i forbindelse med Sarpsborg bys 950-årsjubileum i 1966 at kommunen ga daværende førstearkivar i Riksarkivet, Hallvard Trætteberg, i oppdrag å utforme en ny utgave av Sarpsborgs byvåpen. Han skrev samtidig byvåpenets historie, i den omfattende boka " Borg i segl, mynt og våpen".

I 1924 fastlo bystyret, etter innstilling fra stadsingeniør Wisløff, at byens segl skulle svare til det gamle fra 1556. Det ble samtidig gitt en tolkning av dette og en tegning hvor bildet ble tydelig framstilt som en bjørn gående på taket av et gammelt saghus hvor en kan se to oppgangssager. Under huset bruser "Sarpen" og på hver side av huset står et grantre.
Det ble laget et lakksegl hvor det er satt inn to tydelige sagblad som kan ses gjennom åpningen i huset. Disse sagbladene er imidlertid en mistydning av skraveringene i det gamle seglet. Ideen om et sagblad er en ny tanke som dukket opp i 1924.

I 1933 skrev og tegnet Hallvard Trætteberg en fargetrykt utgave av "Norske by- og adelsvåpen", og der ga han følgende opplysninger om det daværende Sarpsborg-byvåpenet:
"Våpen I, det egentlige byvåpen: Sølv bunn, rød bjørn på taket av rødt byggverk, derunder blå og sølv bølger og på hver side en grønn vekst. Bygningen, egentlig en borg, for tiden gjengitt som saghus.
Eldste bynavn: Borg etter Olavs kongsgård, bygget 1017. Hans residensstad. Brent i krigen 1567, flyttes og blir til Fredrikstad. Det egentlige Sarpsborg gjenoppstår først i 1839. Bysegl fra Alv Erlingsons tid (greve av Sarpsborg, jarl av Borgarsyssel) sist i 1200-tallet har antagelig inneholdt byens navnebilde, en borg sammenstilt med byherrens skjoldmerke, en bjørn.
Et degenerert segl 1556 var eneste forbilde da man gjenopptok bjørnevåpenet i 1890. Ved den neste seglrevisjon er dernest gått ut fra at dette segls bgyggverk er et saghus, linjene nedenunder Sarpsfossens bølger. Bygningens egentlige karakter tør dog være den som er bevart hos Fredrikstad."

Etter 1920 har det på brevark gjerne stått to bjørner som skjoldholdere. De er heraldisk korrekte, men de er ikke nødvendige ledd av våpenet. Skjoldholdere ved et våpen er et dekorativt tillegg som kan medtas eller utelates uten at dette berører våpenets identitet.

Regler for bruk av Sarpsborg kommunes våpen
Våpenet kan ikke tillates brukt i varemerker, kommersiell reklame eller liknende. Derimot kan det fritt gjengis til undervisning, belæring eller til ren dekorasjon under slike forhold at bruken ikke kan misoppfattes som representerende kommunal institusjon eller tiltak. Tvilstilfelle avgjøres av ordføreren.

Framstilling og salg av suvenirer som inneholder våpenet kan bare foregå med samtykke av formannskapet, og det vil da bl.a. måtte tas hensyn til kvalitetsmessig standard og plassering.

Kommunevåpen som ikke lenger er i bruk

Det er generelt svært strenge regler for bruk av kommune- eller byvåpen. I de aller sldste bestemmelsene finner vi drastiske straffebud om misbruk av myndighetstegn med kommunale våpen og merker. F.eks. misbruk av polititegn med " Byens Vaaben", kunne lede til intet mindre enn straff "paa deres Hals" for gjerningsmennene, etter flere byers politireglement på 1700-tallet.

Moderne lovgivning er langt mildere. Det generelle forbudet mt uhjemlet bruk av offentlig våpen, segl eller merke står i straffelovens § 328 nr. 4.

Fra tid til annen kommer spørsmålet opp om bruk av et kommunalt våpen eller flagg som er opphørt, i Sarpsborgs tilfelle kommunevåpnene til Skjeberg, Tune og Varteig - kommunene som opphørte som egne kommuner fra 1. januar 1992. I lovene, lovforarbeidene eller rettspraksis er det ikke sagt noe spesielt om dette, men når kommuner er opphørt som følge av sammenslåinger, er våpen og flagg blitt godkjent i ny kongelig resolusjon.
Dersom bruken av et kommunevåpen opphører, kan våpenet ikke anses fritt og brukes av enhver.
(Kilde: "Norske kommunevåpen", Kommunalforlaget AS 1987)

Sarpsborgs historie

Sarpsborg er bygd på gammel grunn, av granitt, og den kom til for 800 millioner år siden. Havet lå fra først av nesten 190 meter høyere enn i dag. Den sørvendte siden av raet som dannet seg da isen trakk seg tilbake, var rik på jord, noe som var viktig for de første menneskene som bosatte seg her for over 7000 år siden. Det er gjort funn fra den tida som forteller om det aller tidligste jordbrukssamfunnet.

Bronsealderen er en spennende periode i Sarpsborgs historie. Vi snakker om tidsrommet fra 1500 til 500 før Kristus. Verdige monumenter fra den tiden er de store gravrøysene. Nå lå havet 10 meter høyere enn dagens nivå.

Går vi enda et hakk framover i tid, er det mange minner å se i form av de store gravfeltene, som Opstadfeltet og gravfeltet på Storedal. Helleistningene forteller sin historie om hva som opptok folk, og bare i tidligere Skjeberg kommune er det registrert vel 2600 enkeltfigurer. Den aller største er Bjørnstadskipet med sine 4,4 meter.

Alvimkongene sørget for den første bebyggelsen av betydning, rundt 200 år før Olav Haraldsson grunnla sin by i 1016.

Sarpsborg - Olavs by ved fossen

Sarpsborg er den tredje eldste byen i landet etter Tønsberg og Nidaros. Det er ikke mye igjen av den opprinnelige byen, faktisk ikke noe, om vi bortser fra en liten rest av jordvollen Olav Haraldsson bygde rundt sin residensby etter at han grunnla Borg i 1016. 

Tidens tann og flere branner, har tatt grovt for seg av byen opp gjennom århundrene. Det har vært bosetning, til og med bylignende bebyggelse i området, flere hundre år før Olav med sine kvinner og menn, hunder, hester og våpen tok seg opp elva til fossen.
Med sin nye hovedstad som base gikk han alvorlig inn for oppgaven å kristne landet, noe han ikke gjorde med silkehansker. Samtidig levde han temmelig trygt i Viken.

I Borg lå det opprinnelige Borgarting, som blir nevnt for første gang i sagaen da Harald Hardråde tok over styre og stell i 1047.

I området ved fossen startet industrieventyret med Hafslund og Borregaard som etter hvert ble giganter i norsk målestokk. Sanne og Soli Brug ved Ågårdselva var en annen størrelse, bokstavelig talt. Her lå Skandinavias største sagbruk.

Også i dag er det tømmerstokken som danner grunnlaget i Borregaards verdensomspennende produksjon.

Her finner du Sarpsborgsangen - i originalversjon, i tekst og noter.

Mer om historien

I beretningen om sin favorittkonge forteller Snorre: "Da det led på sommeren, vendte han tilbake nordpå i Viken og seilte opp gjennom Glomma. Der er det en stor foss som heter Sarpen, det går et nes nordfra ut i elva ved fossen, og der lot kong Olav lage et gjerde tversover neset av stein og torv og tømmer, og fikk gravd en grøft utafor, og bygde en stor jordborg der, i borgen la han grunnen til en kjøpstad. Der lot han bygge en kongsgård og reiste en Mariakirke. Han fikk også merket opp tomter til andre gårder og lot folk bygge der. Om høsten lot han føre forråd dit av alt som trengtes for vinteren. Han ble der vinteren over og hadde svært mye folk hos seg; i alle syslene satte han sine menn. Han la forbud på all utførsel fra Viken til Gautland, både av sild og salt, og det kunne gautene nødig unnvære. Han holdt et stort julegjestebud, og ba til seg mange storbønder fra bygdene der".

Med sin nye "hovedstad" som base, går han alvorlig inn for oppgaven å kristne landet. Og det ble ikke gjort med silkehansker. Han for stygt fram, mens han levde temmelig trygt i Viken. Her var grunnlaget lagt fra før. Olav stoppet altså utførselen til Sverige. Et alvorlig handelspolitisk trekk, som byhistoriker Lauritz Opstad kaller det. Det blir Bjørn Stallar som blir pålagt den sikkert ikke helt lette oppgaven å få sin konge til å by sveakongen forlik. Bjørn drar til Sverige der Olav Skotkonung må love bort sin datter Ingegerd til sin norske navnebror. Han ligger i sin tur om sommeren med sine skip og menn i Götaälv og venter på henne. Men ingen Ingegerd kommer. Hun var i stedet festet bort til kong Jaroslav i Gardarike. Vi tror nok at Olav er temmelig ilter til sinns når han mot høsten må returnere til Borg. Dette var i 1018. Tidlig på vinteren drar så Sigvat Skald fra byen over til Ragnvald jarl i Vestergötland. Også han ønsket fred mellom kongene, og det hadde seg slik at han hadde boende hos seg en annen av svenskekongens døtre, Astrid. Hun kunne Olav ta til ekte, mente han. Hun ble "meget uglad" kan Snorre fortelle, og det får vi vel tro på. Svenske-Olav ble vel også noe "uglad" når han fikk høre om dette, for Ragnvald tok seg ikke bryet med å rådføre seg med Astrids far. Olav i Borg syntes på sin side at dette var et pek verdt å ta vare på.

Bryllupet i Borg:

Før vi forlater Olav tar vi med Snorres beretning om hva som skjedde i Sarpsborg ved kyndelsmess i 1019, etter at Ragnvald jarl og Astrid kongsdatter rir inn i byen, utstyrt "staselig, både i våpen, klær og hester": "Der hadde kong Olav latt gjøre i stand; der var all slags drikk, den beste en kunne få, og alt annet var også av beste slag. Han hadde også stevnet til seg mange stormenn fra bygdene omkring. Og da jarlen kom dit med sitt følge, tok kongen hjertelig imot ham, jarlen fikk et stort godt herberge som var gildt utstyrt, og dessuten tjenestefolk og menn som skulle se til at det ikke skortet på noe som kunne pryde et gjestebud. Da gjestebudet hadde vart slik i noen dager, hadde kongen, jarlen og kongsdatteren en samtale, og i denne samtalen ble det avgjort at Ragnvald jarl ga Astrid, datter til Olav sveakonge til Olav Norges konge, og han festet henne med samme medgift som det før hadde vært avtalt at Ingegjerd, søster hennes skulle hatt. Kongen skulle også gi Astrid samme brudegave som han skulle ha gitt Ingegjerd, søster hennes. Nå gjorde de gjestebudet større, og så ble det drukket bryllup for kong Olav og dronning Astrid med stor stas".

Når Harald Hardråde (Olavs halvbror) tar over styre og stell i 1047, nevnes Borgarting for første gang i sagaen. Det var her han ble hyllet til konge over hele riket. Og etter det mange flere. Som Valdemar den store av Danmark, riktignok noe motstrebende, i 1164. Ja, over våre lik, sa tingmennene til å begynne med. Og da det likevel skjedde holdt stormennene som støttet Erling Skakke og hans sønn Magnus, som var tiltenkt konge, seg borte. Av den opprinnelige Borgartingslov er nå bare kristenretten bevart.

Inga fra Varteig:

Det er ikke bare mannsnavn som har satt spor etter seg i historien knyttet til vår del av landet. Og her må nevnes Inga fra Varteig. Hun skal ha vært av høy ætt, og kanskje så hun sin framtidige elsker, Håkon (III) Sverresson, første gang da han skulle hylles på Borgartinget. Det var i 1202 og baglerpartiet hadde gått i oppløsning. Han fikk ikke regjere i mer enn to år. Han døde plutselig, og det gikk rykter om at det var hans stemor, enke-dronning Margrete, som hadde forgiftet ham. Etter Håkons død fødte hun deres barn. Han fikk navnet Håkon og ble blant de store middelalderkongene, men før han ble født, i 1204, var baglerne igjen på farten. Og velkjent er vel historien om Ingas flukt. Den skal ha funnet sted ved juletider i 1205, hvor Inga og den nyfødte tok seg oppover mot Nidaros og sikkerheten i kongsgården hos kong Inge. Ved Hamar forsøkte baglerne å ta den vesle gutten, men godt hjulpet av en flokk birkebeinere kom de seg unna. Hennes problemer knyttet til sitt kongsemne var forøvrig ikke over med dette, for i 1218 måtte hun gå jernbyrd i Bergen for å bevise hans kongelige herkomst. Og i en alder av 13 år kunne Håkon hylles som konge på Borgartinget.

Problematisk naboskap og byen brenner:

Med sin beliggenhet har Sarpsborg opp gjennom århundrene fått føle at naboskap med svenskene kan være problematisk. Svenske tropper "brente byen", som det heter, i 1567. Men året før var det andre ting som opptok sarpingene. Da ble det skrevet et klagebrev til kong Christian III som bl.a. gikk ut på at naboene på Alvim og Lande åpenbart forsøkte å trenge dem ut fra de små beitene de hadde tilgang til. Skyssplikten var ei tung bør å bære, og ikke var det stort å hente i handelsvirksomheten heller. Handelen med trelast var ikke nok. Det klages også under henvisning til at Sarpsborg er blant de aller eldste kjøpsteder i Norge. Noe sarpingene lenge hadde ergret seg kraftig over, var det faktum at ved ladestedene Gressvik og Skjebergkilen ble det handlet med sperrer og annet tømmer på tvers av byens alle friheter og privilegier. Da Christian ble konge i 1538, slo han nemlig fast at sarpingene skulle ha rett til "første kjøp på sperrer, bord og annen last og kjøpmannskap ovenfor Sarpen og neden så vidt som elven seg strekker". Det var nok ikke mulig for myndighetene å hindre ladestedenes virksomhet, men også Frederik II, som kom på tronen i 1559 og som senere ble Fredrikstads grunnlegger, ba sin lensherre om å innskjerpe hvilke regler som skulle følges.

Til tross for at året 1567 ble så dramatisk for landets tredje eldste by, er det ikke mange kilder som forteller om det som skjedde. Det som skal ha funnet sted var at en svensk avdeling hadde beleiret Sarpsborg og krevd brannskatt av byen. Fra Sarpsborg gikk det også svenske ordrer ut om brannskatt på andre bygder rundt om. Som overfor Onsøy der kravet var 3 daler pr. stue.

Livlig handelsvirksomhet:

Allerede da Olav Haraldsson grunnla sin Borg i 1016 var handelspolitikken inne i bildet. Og opp gjennom åra er det registrert en temmelig livlig handelsvirksomhet. Ikke minst med Rostock. Ut fra tollregnskaper for året 1557 - 58, kan vi se at det ble utført 39 oksehuder, 48 kuhuder, 1 400 kalveskinn, to reveskinn, fire beverskinn og 11/2 tønne talg til Rostock, mens det ble betalt innførselstoll på øl fra hansabyene for 3451/2 tønne. Dette året gikk det også ut to fullastede skuter fra Sarpsborg med tømmer. Vannveien ut av landet var altså viktig, og Lauritz Opstad gir oss i "Olav Haraldsons by" i det interessante verket "Sarpsborg før 1839" flere historiske innsyn i dette. F.eks. at det alt i 1434 ble bygd et skip på 16 "lester", altså at det kunne laste ca 200 tønner og at sarpingenes aktiviteter til sjøs førte til at byen ble pålagt å stille et orlogsskip til den dansk-norske flåten.

Mange måter å stave byens navn:

Det er også Opstad som har trukket fram en kuriøs oversikt over de mange måtene som byens navn er stavet på, og som ytterligere understreker at byen lenge har hatt et navn på gamle kart og dokumenter. På kart finnes byen så langt tilbake som til 1424. Men altså et knippe staveformer: Sarpsborgh (bl.a. på kongebrev fra 1312), Sarpzborg (1472), Sarpzborgh (1515), Sarfsborgh (1316), Sartzborgh (1490), Saresburch (1290), Salsborgh (1490), Salzburg (1531), Sallsborgh (1535) og Saletzborig (1557). Og Opstad vet også å fortelle at i avsnittet om Fredrikstad kirke i Povel Huitfeldts jordebok fra 1575 er Sarpsborg-navnet skrevet åtte ganger - på åtte forskjellige måter! Skal vi antyde at kjært barn har mange navn? Jo, vi gjør det og tar samtidig med en liten beretning knyttet til Hallvard Gunnarson og hans åpenbare stolthet for byen. Han var blant de aller fremste lærde Oslo-humanistene omkring 1600, og da han i 1576 skrev seg inn ved det berømte universitetet i Wittenberg, kalte han seg M. Halverdus Gunarius Salsburgensis Norwegus, eller m.a.o. Magister Hallvard Gunnarson Sarping fra Norge. Da han i 1606 ga ut sin Norgeshistorie på latinske vers, skrev han etter omtalen av Olav den Hellige en liten fotnote: "Condidit hic etiam Sarpsburgi moenia firma in quo grammaticae prima elementa bibi" -
"Han bygde her også Sarpsborgs sterke murer hvor jeg drakk lærdommens første elementer".
Dette kan i sin tur tyde sterkt på at byen hadde en latinskole, som ble flyttet til Fredrikstad etter Sarpsborgs ødeleggelse.

14 bodde i "Gammelby":

Etter 1567 ble stedet der kjøpstaden hadde ligget kalt Gamlebyen, men vi vet ikke mye om hvem det var som ble igjen. Bortsett fra de store jordeierne som Søffrin Dall som var gårdsfogd hos eieren av Borregaard, Helga Håkonsdatter, og Chrestenn Schriffuer som var tingskriver i Tune. Det omtales bare 14 navn fra byskattmanntallet for Fredrikstad 1601 - 02 som bodde i "Gammelby". Nevnes må i tillegg Mads Bagge, som var dattersønn til Helga Håkonsdatter. Hun var i stadig pengeknipe i forhold til Fredrikstad-borgere som hadde lånt henne midler "i hennes store nød og trang". Hun og sønnen Christopher Pedersen Rytter til Østby i Skjeberg pantsatte Borregaard i 1573 til Erich Brockenhuus, som var lensherre over Tune og Skjeberg. Godset med åker og eng og alle andre herligheter ble avhendet til lensherren i Nedenes, Erik Munk, i 1580.
Han ble senere fengslet for å ha underslått penger som hørte kongen til, og etter at han i 1594 tok sitt eget liv i fengselet, tilfalt da bl.a. Borregaard tronen. Etter store rettssaker om hvem som var lovlig eier av godset, betalte Mads Bagge i 1606 500 riksdaler i innløsning. Men også etter dette var familien i stor pengenød og Borregaard gikk ut av slekten.

Sagbruk ved fossen:

Det var først og fremst på Hafslund-sida det utviklet seg stor sagbruksvirksomhet, og utover mot slutten av 1500-tallet og inn i 1600-åra fant mange i Gamlebyen sitt utkomme ved sagene. Etter hvert kom det også slik virksomhet igang på Borregaard-sida av elva. Her var imidlertid forholda verre på grunn av terrenget.

Folk levde i små kår. Det var f.eks. i 1661 flere bygårder i Fredrikstad som ble taksert for mer enn hva de samlede husene i Gamlebyen var verdt. Rettsprotokollene er også fulle av historier om fyll og bråk, ikke minst forbundet med virksomhetene langs elva.
Byhistoriker Martin Dehli forteller i "By i dvale" om en slik:
"En stygg affære forekom i 1671, men den skyldtes ikke Gamleby-beboere. To svenske løsgjengere - en hesteskjærer og en kjeleflikker - hadde sittet og drukket i et hus ved Buene nedenfor Sarpsfossen. Heste-skjæreren kom i klammeri med en korporal, og kjeleflikkeren gikk da løs på korporalen og ga ham to hugg i ryggen med sin kårde. Byens tjener i Gamlebyen som var til stede, forsøkte å hjelpe den sårede, men fikk et dødelig hugg i ryggen av kjeleflikkeren. De to svenskene ble pågrepet og satt i rådstuekjelleren i Fredrik-stad. I retten fortalte hesteskjæreren at han før jul hadde skutt en annen hesteskjærer i Sverige. Da kjeleflikkeren hadde brukt kården på korporalen og byens tjener, mente byfogden at de burde ha sitt liv forbrutt. Men før han fikk avsagt dom over dem, hadde de greid å rømme. De ble etterlyst overalt, men deres videre skjebne er ukjent".

Svenskene kommer igjen:

Svensk soldat angriperDen 2. februar 1659 sto plutselig en avdeling svenske ryttere og dragoner på Hafslund. Adelsmannen Daniel Bildt som da eide gården, kom seg såvidt unna. Men svenskene kom seg sannsynligvis ikke over til Borregaard-sida og alt samme kveld dro de seg ned langs elva igjen til hovedstyrken ved Fredrikstad. Men året etter, i januar, var de der igjen, ledet av generalmajor Harald Stake. Det var mange soldater med og de tok for seg av det de kunne få tak i i Gamlebyen og omegn.
Det var altså harde tider, men likevel gikk det framover. Tross harde skatter, på de som hadde midler til å betale slikt, og privilegier som ga borgerne i Fredrikstad store rettigheter, vokste handelen - og de mektige herrer på Borregaard og Hafslund.

Husklynga vokser:

Etter at beboerne i Gamlebyen fikk tillatelse av borgermester Solgaard i Fredrikstad til å rydde av "byens mark" ved begynnelsen på 1700-tallet, begynte husklynga oppe ved fossen å vokse. Nå var det egentlig bare borgere av Fredrikstad som hadde rett til å forpakte byløkkene, men det ble temmelig tungvint å drive gård helt her oppe, slik at bruksretten etter hvert gikk over til dem som bodde her. Og det var Gleng som vokste mest. Fra en rettssak i september 1759 vet vi at retten ble satt i "Seigneur" Johannes Bergs hus i Gleng, og han skal ha vært eneste borger og dermed den mest fornemme. Så det var nok lenge "ikke rare greiene". Johannes Berg dukker ellers senere opp i byens historie som overinspektør ved Hafslund gods, mens han fortsatt drev løkker i Gleng.

Harde rettssaker:

Det pågikk også lenge harde rettssaker mellom sarpingene og Fredrikstad-borgerne om rettighetene til løkkene. Den 3. juli 1761 falt det dom i saken som hadde startet hos "Seigneuren" der bl.a. magistraten i Fredrikstad hadde påstått at flere løkker under Borregaard egentlig hørte til byen. Byen er altså fortsatt Fredrikstad, og byen fikk det meste ut av denne saken. Senere generalkrigskommissær Peder Holter, som nettopp hadde overtatt Borregaard etter sin svoger justisråd Poul Vogt, hadde ingen tanker om å gi seg uten sverdslag. Han ga kongen klar beskjed om at løkker og grunner som var blitt fradømt godset hadde tilhørt Borregaard i uminnelige tider. Han var sikker på å vinne en ny rettssak, men han skulle ikke anke dersom han fikk råderetten over de fradømte eiendommene, samt Gleng. Fredrikstad skulle få en "billig satisfaction" som plaster på såret. Også forhandlingene om dette dro kraftig ut i tid, og før en kunne komme fram til noe resultat, ble Fredrikstad rammet av sin aller verste bybrann.
Martin Dehli siterer dette brevet som ble sendt fra borgermester Morten Nieman til Peder Holter: " Ved den Fredrikstads by så plutselig overgangne ulykkelige ildebrand, er vi alle brakte udi så forvirret tilstand og uorden at vi siden den tid ikke har kunnet foreta oss annet enn alene at lete udi asken efter de ting av vores hussaker som ilden forhåpentlig ikke aldeles kunne fortære". En orket rett og slett ikke noen flere prøvelser og det endte i et forlik i 1766 der Fredrikstad nok beholdt eiendomsretten og Holter skulle betale en årlig avgift til den utarmede byen, men eieren av Borregaard fikk den verdifulle bruksretten til det han mente han hadde mistet og til resten av markene til Gleng.

Raus med drikkevarene:

Dehli går også innbyggerne i Gleng tettere inn på livet ved å beskrive deres klær, innbo og kummerlige levekår som bare inneholdt det mest nødvendige. Bl.a. var slikt som begravelser kostbare begivenheter, og når presten hadde fått sin rundelige betaling og klokkeren og ringeren sitt, i tillegg til utgiftene til kiste og svøp, ble det ikke mye igjen på arvingene. Kanskje ikke noe i det hele tatt, for trakteringen, særlig drikkevarer, måtte en være rause med. Det var få som vokste opp som fikk arbeid i Gleng. Jentene måtte ut og tjene, guttene gikk inn i det militære, dro til sjøs eller begynte som gårdsgutter. Martin Dehli forteller at de få arbeidsmulighetene som fantes måtte en ofte konkurrere med svensker om, og disse var som før nevnt heller ikke mors beste barn.

Daglønnere og husmenn:

Før vi forlater gamle Gleng, dveler vi litt ved årstallet 1825. Da ble grunnen lagt for løsrivelsen fra Fredrikstad, gjennom en kongelig sanksjon som gjorde det klart at ikke lenger enn til den 1. juli 1827 skulle det betales skatt til byen. Dette året ble det foretatt en landsomfattende folketelling, og byfogden i Fredrikstad fikk i oppdrag å telle innbyggerne i "Flekken Gleng". Det var forsåvidt fort gjort. Her bodde det 48 husholdninger med tilsammen 194 kvinner og menn. I Helgeby bodde 66 personer, i Gamlebyen under Borregaard og Tune 114 og i Bakken 52. Den dominerende yrkesgruppen var daglønnere og husmenn uten jord, og fleste fattige bodde det i Gamlebyen, 20, mot ingen slike registrerte i "Flekken Gleng".

Grunnlegges på ny:

1839 er et nytt merkeår i Sarpsborgs historie. Da blir byen grunnlagt påny, gjennom Byloven som ble sanksjonert på Drottningholms slott den 9. august. Og med den ble Fredrikstads endeligt spådd. Slik gikk det jo som kjent heldigvis ikke, men de fleste så mørkt på det hele. Det ble naturlig nok også grundig diskutert hvor bygrensene skulle gå. Det var mange forhold å ta i betraktning. Til slutt endte det stort sett opp med kravene som Sir John Henry Pelly, Borregaards eier, hadde stilt. Den 7. juli 1840 ble merkesteinene satt ned. Det sydligste merket ved Sandesund ble forøvrig hogd inn i ei lita steinbru hvor hovedveien passerte over Torsbekken like ved utløpet. Grensa fulgte så Torsbekken nordover til Kurlandtjernet, østover langs den vesle bekken som ble kalt Masterennen og rett over Glensghølen og videre over Bytangen fram mot Lambrechts dam. Elva dannet grensa mot øst og sør. Pelly klarte å holde Borregaard utenfor bygrensa, men godsets brenneri og teglverk, like nord for Buene, ble liggende innenfor.
Dette året var Sarpsborgs folketall på ca. 1.000 innbyggere, men det steg til 1 325 ved folketellinga i 1854. I forstedene bodde det enda flere, tilsammen 1 668. Til Borregaard bruk og hovedgård hørte 222, til Sandesund (i Tune) 347, til Sundløkka 301, til Hafslund gård 364 og til Hafslund sagbruk hørte 434 mennesker.

Bare få år etter gjenopprettelsen hadde Sarpsborg snart 20 - 30 høkere og kjøpmenn. Årsakene var flere, bl.a. at det nå bodde mange bruksarbeidere her som tidligere hadde handlet i Fredrikstad. Brua, som ble ferdig i 1854, betydde også mye for handelen med bygdene rundt. Men konjunkturene svingte, og ikke minst fikk opphevelsen av sagbruksprivilegiene stor betydning. For Sarpsborg i negativ retning, for Fredrikstad det motsatte. Inntil privilegiene ble opphevet i 1860 fikk en ikke skjære annet enn ved de privilegerte sagene oppe ved fossen, men da århundret dro seg mot slutten, ble det rent elendig både ved Borregaard og Hafslund. Byfogd Pettersen beklaget sterkt at ikke byen helt og holdent var anlagt i Sandesund-området: "da ville all den trelasthandel der nå har trukket seg til det unaturlige utskipningssted ved Fredrikstad forstad være blitt Sarpsborg by forbeholdt". Han skal også ha sagt til bystyret: "Sarpsborg vil visstnok bli en stor og dyktig handelsstad en gang i tiden, men det blir ei i Gleng. Gleng blir Gleng som det har vært før".

Byen brenner: 

Sarpsborg brannvesen ble etablert i 1895, og det var virkelig en dyd av nødvendighet. Som i Fredrikstad ble byen hjemsøkt av store branner. Før det etablerte brannvesenets tid slo Den røde hane kraftig til den 7. mai 1861. Tross hjelp fra nabobyens brannvesen og folk fra garnisonen røk over 20 bygårder med. Også rådhuset og den helt nybygde kirken. Andre nyttårsdag 1874 brant det gamle sagbruket på Borregaard ned og i 1890 var det en storbrann i Sandesund som førte til at 29 strøk med 200 mennesker ble husløse. Og den 14 mai. 1902 var store deler av sentrum en rykende ruinhaug.

Industriutvikling:

Med det nye hundreåret kom den store omveltningen i Sarpsborgs industriutvikling. Bl.a. på Hafslund merket en snart at tidene skiftet. Det var ikke lenge siden Jacob Faye hadde holdt sine feiende flotte selskaper som den godsherre han var - nå feide unge ingeniørutdannede direktør Knud Bryn gjennom rommene. En industriens leiegård var det blitt. De store salene ble gjort om til kontorer og smårom. Nå er de igjen slik de var i godsets glanstid. Samme skjebne fram og tilbake led også Borregaard hovedgård.

Det er nevnt at Borregaard ikke hørte til byen, men til Tune, og etter at den enorme utbyggingen kom igang ved elva ble det igjen aktuelt for Sarpsborgs myndigheter å få herlighetene lagt til seg. Det var ikke minst et spørsmål om skatteinntekter. Et forslag om en byutvidelse ble fremmet av byfogden i 1901, men det skulle gå 12 år før Odelstinget endelig vedtok saken som førte til en drøy fordobling av byens areal. Tapet Tune da naturlig nok ville lide, skulle byen erstatte med 450 000 kroner. Idag er Tune og Sarpsborg ett, sammen med Varteig og Skjeberg.

Havnebyen Sarpsborg:

Men før forlater Olavs by, tar vi med litt om Sarpsborgs betydning og utvikling som havneby. Etter det begynte å skje ved fossen rundt 1890 økte snart kravene stort til bedre havner. Særlig da dampbåtene overtok for seilskutene. Det ble mudret og sprengt. Kommunens første brygge ble "Byens brygge", like øst for Torsbekken. Den ble påbygd i 1912. Alvimbygga ble den lengst sammenhengende. Også Borregaard bygde kaianlegg for sin trafikk og på Borge-sida kom anleggene til A/S Hafslund. I 1939 var det totalt 2 780 meter brygge for sjøgående båter innafor havneområdet.

Men den store aktiviteten på elva til tross - sarpingene mistet etter hvert følelsen med det fremmede og spennende som kom inn fra havet. Byen utviklet seg andre veier. "Men den har vunnet i økonomisk sikkerhet og velvære" som byhistoriker Axel Coldevin uttrykker det.

Slås sammen med nabokommunene:

En viktig milepæl i Sarpsborgs historie er årstallet 1992. Da ble byen slått sammen med de omliggende kommunene Skjeberg, Tune og Varteig. Faktatall ved sammenslåingen:

• Folketall: Sarpsborg 11.890, Tune 18.564, Skjeberg 14.283 og Varteig 2.186 innbyggere. Av det statistiske materialet ser vi at Sarpsborg hadde det største folketallet av alle de fire kommunene helt fram til 1960 13.316. Fra 1980 var både Tune og Skjeberg større.
• Areal: Sarpsborg 10, Tune 140, Skjeberg 194 og Varteig 69 kvadratkilometer.

Personen bak gatenavnet A-Å

Det knytter seg mye interessant historie bak en bys gatenavn - Sarpsborg intet unntak. Visste du forresten hvorfor Per i Per Gyntveien staves uten Ibsens dobbelt-e? Det får du greie på her.

I 1961 skrev stadsingeniør Fr. Wisløff boka "Gatenavn i Sarpsborg" etter oppdrag fra formannskapet. Mye av det som fortelles om gatenavnene her er hentet fra hans bok. Han ble for øvrig selv beæret med ei gate oppkalt etter seg - på Opsund. 

Flere gatenavn er borte eller endret, som følge av kommunesammenslåingen i 1992, og noen av personene som har fått en gate eller en vei oppkalt etter seg mangler det opplysninger om, særlig i Skjeberg og Tune.

Gjennomgående het det gaten og ikke gata da Wisløff skrev sin bok, men her brukes dagens stavemåte.

Merk at alle vei- og gatenavn i Sarpsborg som er knyttet til et personnavn, skal alltid skrives med gate- eller veinavnet alene, for eksempel St. Marie gate, Astrids gate osv.

Vi legger til at bystyret i Sarpsborg behandlet skrivemåten av gatenavn i 1963. Bl.a. ble Sannesundsveien endret til Sandesundsveien (med d) den 28. mars dette året.

A-D (Albin Larsens vei - Dronningens gate)

Albin Larsens vei
Albin Larsen var Borregaardsarbeider og hadde sin virksomhet ved tømmerkrana på Bytangen. Her ble han drept ved en kortslutning i styrehuset. Dette gjorde et sterkt inntrykk på hele byen. Han var ene kjent navn, som tidligere formann i Samorganisasjonen. Da det samme år (1925) var navnedåp i bystyret, foreslo kemner Evenrud at ei gate på Bytangen skulle oppkalles etter Albin Larsen.

Almes vei
Cand. mag. M.E. Alme ble ansatt som styrer av byens folkeskole og middelskole i 1890. Da det ble bestemt at den høyere utdannelsen skulle bygge på avsluttet folkeskole, ble Alme styrer av den høyere skolen. Han var en god mann for skolen i de første vanskelige år; han arbeidet for opprettelse av et folkebibliotek, og han var med da Sarpsborg Kristelige Ungdomsforening ble stiftet. Alme døde i 1918.

Apenesbakken
Megler C. Apenes eide i 1850-årene en etter datidens forhold herskapelig bolig i bakken opp for Spikern i Sannesund. Apenes var opprinnelig Fredrikstad-mann, og selv om huset den gangen lå utenfor bygrensa, var han som forretningsmann interessert i byens styre og stell. Da Sarpsborg kommune kjøpte Apenesgården, var den temmelig forfallen, men den ble satt i stand og 2. etasje innredet. Senere har den vært brukt som leiegård.

Arne Braadlands vei
Skoleinspektør Arne Braadland var formann i Tune Venstrelag ved krigsutbruddet 1940. Sammen med flere andre lærere i Tune ble han arrestert og fengslet av okkupasjonsmakten. Han ble valgt inn i det første kommunestyret etter krigen.

Arne Meidells vei
Arne Meidell tiltrådte som generaldirektør ved Borregaard i 1933. Han var advokat og hadde tidligere vært direktør ved Lilleborg fabrikker. Anne Grimdalens store skulptur, ”Tømmerfløteren”, er en gave til Sarpsborg by fra Meidell og hans kone, avduket i 1958. Det står en byste av Arne Meidell i Kulåsparken.

Arne Schies vei 
Arne Schie var født i 1877. Han nedla et langt livs arbeid på Borregaard. Etter å ha forestått byggingen av Cellulose III 1905 - 06 ble han driftsingeniør her, og fra 1920 for alle celluloseavdelinger. I mange år var han medlem av Sarpsborg formannskap. Han var formann i komiteen som foresto byggingen av det store vannverket fra 1911. Arne Schie døde i 1949.

Astrids gate
Astrid var Olav Haraldssons dronning; hun var frilledatter av den svenske kongen Olav. Snorre forteller i Olav den helliges saga kap. 91 og 92 om Ragnvald jarls reise til Olav Sveakonge og om bryllupet i Sarpsborg. (Gata burde hete Dronning Astrids gate, mente Wisløff).

Auduns vei
Audun av Borg er et av de få navn vi kjenner fra gamle Borg. Han var en slektning av Inga fra Varteig. Inga som var av god ætt, var på besøk hos sin frende Audun da kong Håkon Sverressøn i 1202 ble hyllet til konge i Borg. Inga kom i kjærlighetsforhold til kongen og fødte i 1204 den senere kong Håkon Håkonssøn. Auduns dattersønn Audun Hugleiksson var en kjent høvding på Vestlandet, og han har stor etterslekt der.

Aarslands gate
Den 14. desember 1925 ble det regulert ei ny gate fra jernbanestasjonen til Glengsgata. Ved opparbeidelsen av denne gata måtte det gamle Aarslands gjestgiveri fjernes. Det ble flyttet til Borgarsyssel Museum. Aarsland ble i 1849 offentlig ansatt skyss-skaffer og satte som sådan i gang rutekjøring mellom Gleng og Sandesund i korrespondanse med rutebåtene.

Balchens gate

Sokneprest Albert Henrik Krohn Balchen var født i 1825 og ble sokneprest til Sarpsborg i 1867. 1871 - 76 var han stortingsmann fra Sarpsborg. Balchen var en svært avholdt prest. Han stiftet "den private fattigpleie" etter Elberfeldsystemet. Byen ble delt i 12 kretser, hver med to kvinner og en mann som hadde som oppgave å skaffe arbeid eller hjelp til de som trengte det.
Balchen forlot Sarpsborg i 1876.

Balders gate
På Grotterødløkka fikk noen av tverrgatene fra Sandesundsveien ved navnedåpen 16. februar 1914 navn fra norrøn mytologi. Balder var sønn av Odin og Frigg og bodde på Breidablikk.

Bjørnsons gate
Gater fra Sandesundsveien som fører ut til Grotterødløkka ble ved navnedåpen 1914 gitt dikternavn. Det ble ved den anledning drøftet om en også skulle ta fornavnene med i gatenavnet - altså Bjørnstjerne Bjørnsons gate, men det ble vedtatt at bare etternavnet skulle brukes, dersom det var helt opplagt hvem som skulle hedres. Det ble også enighet om at navn av samme type burde brukes i samme bydel. Riktignok hadde en allerede Jonas Lies gate i Reiersmoen, men her var det ikke plass til flere dikternavn. Nå kom i alle fall Wergeland, Ibsen, Bjørnson, Holberg og vårt bysbarn Jacob Hilditch etter hverandre som tverrgater til Sandesundsveien.

Borghilds gate
Navnet viser til Borghild, datter av storbonden Olav i Dal, som bodde i Mykle Dal i Aamord (Storedal i Skjeberg). Tidligere lå gården Dal i Borge. Sagaen forteller at kong Øystein sto i kjærlighetsforhold til Borghild, da kongen oppholdt seg i Borg. Hun bar jernbyrd for å rense kong Øystein fra de beskyldninger som var rettet mot kongen og som kongen ikke vedsto seg. Hun greide prøven. Da kong Sigurd fikk høre om brorens usselhet og hennes oppofrende vågemot, dro han til Aamord, tok Borghild til frille og fikk med henne sønnen Magnus (den blinde). (Gata burde hete Borghild av Dals gate - til daglig kun Borghilds gate, mente Wisløff i en kommentar til navnsettingen).

Buvikveien
Seilmaker Buvik startet i 1870-åra en ganske stor bedrift ute på Berggrenodden (senere kalt Buvikodden) mellom Spikern og Alvimlandet. Den gang lå det i vinteropplag en mengde seilskuter i Glomma, og langs elva var det flere seilskipsverft. Datteren Dorotea Buvik, som døde i 1955, sydde gjennom mange år flagg til Fred. Olsens skip.

Byfoged Olsens vei 
Av hensyn til navneverket i Tune ble gatenavnet Brevikveien endret til Byfoged Olsens vei. Olav Martin Olsen var politimester i Sarpsborg fra 1908 til 1924, da han ble byfogd. Fram til 1918 var han samtidig byens magistrat og borgermester, hvis forretninger lå under byfogden. Som byfogd fortsatte han helt til sin død i 1936. Han var født i 1869.

Christies gate
Etter en reguleringsendring ble gata flyttet en del, men navnet ble beholdt ved bystyrevedtak 1. februar 1921.
Navnene på gatene i strøket viser at det er Eidsvoll-mannen Wilhelm Frimann Koren Christie som er blitt hedret med et gatenavn. Han var født i 1778, og møtte som 1. representant for Bergen på riksforsamlingen på Eidsvoll, ble dens sekretær og hadde som sådan stor innflytelse på grunnlovens utforming. I det etterfølgende Storting var han stortingspresident. Han døde i 1849.

C. J. Pettersen vei
Carl J. Pettersen var med på stiftelsen av Greåker Arbeiderforening. Han var en av arbeiderbevegelsens veteraner i Tune. Han kom fra Blekinge i Sverige. Han var utdannet steinhogger og bosatte seg på Greåker like før forrige århundreskifte. På Arbeiderpartiets landsmøte i 1898 møtte han som representant for Greåker Stenhuggerforening.

Conradis gate
Gata beholdt sitt navn ved omreguleringen 1. februar 1921.
Johan Marenus Conradi ble født i 1812. Han var det nye Sarpsborgs første magistrat og politimester og fungerte som sådan 1840 - 44. Senere var han prokurator i Sarpsborg og var byens ordfører fra 1847 til 1852. Han er skildret som en klok og sindig mann.

C. E. Holters vei
I bystyremøtet 14. desember 1925 ble det vedtatt at ei gate på Alvimhaugen skulle ha navnet Holters gate, og at det skulle være "vår nylig avdøde havnefoged Holter som skulle hedres". Imidlertid ble det i 1952 vedtatt en helt ny regulering av Alvim av hensyn til de store byggeplanene, som krevde langt større kvartaler. Mange av navnene fra 1925 ble da sløyfet, men det ble vedtatt at ei gate skulle hete C.E. Holters gate. Carl Eilert Holter var sarping, hans far Hans Jacob Holter, drev skipshandel i Sandesund. Denne handelen fortsatte Carl Eilert inntil han ble havnefogd i 1894, en stilling han hadde fram til 1924. Han var en dyktig og betydelig mann, som bygde ut Sarpsborgs havn på en utmerket måte. Før han ble havnefogd, hadde han hatt et betydelig seilskipsrederi. ”Vennesel” var han og prestens medhjelper i mange år.

Doktor Johnsens gate
Brukslege Oskar Johnsen var en svært aktiv mann i byens styre og stell. Han var ordfører 1887 - 89; han tok seg av sykepleien, var med på innbydelsen til stiftelsen av Sarpsborg Forskjønnelsesselskap, arbeidet for bygging av folkebad m.v.

Dronningens gate
Utvisningsprotokollen synes å vise at navnet var brukt tidligere. Da kirken var oppført i 1861, ble den øvre del av gata utlagt til bebyggelse. Det skulle så i 1874 utarbeides nye patentregistre, og dette gjorde det nødvendig å få gatenavnene i orden.
Sarpsborg fikk da Karl Johans gate, eller kong Carls gate som den først het. Denne gata gikk ut fra torgets østre side. Det ser da ut som det ikke er tilfeldig at Dronningens gate gikk ut fra torgets vestre side. Men hvorfor ikke Carl Johans dronning ble navngitt, kan ikke sies. Dronning Desideria reiste gjennom Sarpsborg i 1847, og byen arrangerte en mottakelse for henne med salutt da hun ferjet over elven ved Sandesund. Hun var da enkedronning. Ekelunden ved Solli kapell bærer navnet Desiderias lund.

E-I (Edvard Strands vei - Ingeniør Quillers vei)

Edvard Strands vei
Edvard Strand fra Skiptvet gikk for å være en streng lærer. Han bodde i Jelsnes og underviste her og i Mingegrenda. For å komme seg til Minge måtte han over Mingevannet i all slags vær og føre.

Einar Grimms vei
Einar Grimm var sokneprest i Sarpsborg fra 1925 til 1942 og var fra 1936 til 1942 også prost i Vestre Borgesyssel prosti. Han ble karakterisert som en omgjengelig og avholdt prest av den gamle embedsmannstypen. Grimm ble født i 1872 og døde i 1950.

Falck Ytters gate 
Byfogd Oluf Wold Falck Ytter fikk sitt navn knyttet til ei gate nær sin bolig, samtidig som han sluttet som byens magistrat og ble pensjonist. Han var en særpreget personlighet som bar dagens byrde i den store kommunale utviklingen fra han ble byens magistrat i 1884. Han var i sine yngre år guttebokforfatter og var med i alt som heter friluftsliv - skyttersak, skiklubb og skøyteklubb. Han var også en av stifterne av Sarpsborg Kristelige Ungdomsforening. Sterke antipatier og sympatier hadde han, og på sine gamle dager var han i sterk opposisjon til byens formannskap. ”Desto hyggeligere var det at han ble hedret med et gatenavn ved sin avskjed”, skriver Wisløff.

Fastings vei
Georg Fredrik Christopher Fasting ble født i 1837. I åra fra 1873 til 1892 var han bestyrer av Sarpsborg middelskole. Fasting var en dyktig skolemann. Han skrev mye om religionsfilosofiske og pedagogiske emner og var med i den offentlige debatten. Her i Sarpsborg fant han forholda små, og han fikk lite gehør for sine frisinnede ideer. Dette førte til at han under pseudonymet Thomas skrev ei bok som han kalte "Et år blant de innfødte", som var ment som en virkelighetsskildring fra Sarpsborg. Men skildringen var ikke rettferdig, den var mer betegnende for forfatteren enn for småbymentaliteten, som han ikke forsto. I 1892 reiste han fra Sarpsborg og ble siden rektor ved Holmestrand offentlige lærerskole.

Fridtjofs gate
Det var under behandlingen i gatenavnkomiteen og formannskapet en del tvil om hvorvidt denne gata heller burde betraktes som en forlengelse av Færders gate, men denne oppfatningen vant ikke fram og Fridtjof og Ingeborg fikk sine gatenavn mot hverandre ved Jernbanegata. Det er naturligvis hovedpersonene i Fridtjofs saga det gjelder.

Friggs gate
Frigg var Odins hustru. Hun var da også kjærlighetens gudinne, og fredagen har sitt navn etter henne.

Fritznerbakken
Carl Fritzner var fullmektig ved Edmund Pellys kjøpmannsforretning i Gleng. Sammen med sin bror Marius tok Carl Fritzner handelsborgerskap i 1851 og overtok etter Pelly. Fritzner & Co var lenge byens største forretning. I 1880 bygde de gården hvor Vinmonopolet fikk sditt utsalg. Deres løkker ved den gamle forretningen ble tidlig kalt Fritznerbakken. Her var byens samlingssted sist i forrige århundre, med dansetilstelninger, turnstevner osv. Her ble det så regulert en åpen plass i 1932.

Gange Rolvs gate
Falck Ytter hadde foreslått Hafrsfjord plass, men dette ble forandret.
Gange-Rolv var sønn av Ragnar Mørejarl. Han ble under Harald Hårfagres regjering lyst fredløs og var etter tradisjonen den som grunnla Normandie i Nord-Frankrike.

Grimkells gate
Grimkell var Olav den Helliges hirdbiskop og hans rådgiver i geistlige spørsmål. Han nevnes som medarbeider i arbeidet med Olavs kristenrett. Han var om vintrene gjerne sammen med kongen her i Borg. Det var Grimkell som kastet fram tanken om Olavs hellighet.

Grimsgaards vei
Gatenavnkomiteen av 1925 med formann dr. Bretteville-Jensen opplyste i et tilleggsskriv at det var ordfører Grimsgaard som ble foreslått. Overrettssakfører Jens Peter Børhildus Grimsgaard var byens ordfører fra 1861 til 1864 og fra 1867 til 1878. Han var ordfører da kirken ble innviet, og han var et virkelig midtpunkt i byen fra han kom hit som sakfører midt i 1850-årene til han døde i 1882.

Hjersings vei
Usikkert hvilken Hjersing som menes. Det kan ha vært klokkeren Audun Hjersing (død 1837). Om ham ble det sagt: "han var den dueligste og hederligste af alle Landsbyklokkere i Nedre Borgesyssel prosti. På oppdrag av prost Kirchhoff anla han et teglverk i Torsbekk.

Det kan også ha vært bordskriver C. Hjersing. Han ble valgt til viseordfører i Tunes aller første formannskap 11. november 1837 da proprietær Lindemann (på Holleby gods) ble valgt til ordfører.

Håkons gate
Det foreligger ingen opplysning om hvilken Håkon det gjelder, men det er utvilsomt Håkon IV - Håkon Håkonsson - som bystyret i 1896 ønsket å gi et gatenavn. Han var jo sønn av Inga fra Varteig og kong Håkon Sverressønn etter et kjærlighetsforhold i Borg, hvor kongen bodde og lot seg hylle på Borgarting. Håkon Håkonssøn var konge i Norge fra 1217 til 1263. I 1224 lot han stevne til ting i Sarpsborg. Han samlet alle de norske koloniene under den norske kronen og regnes som en av Norges ypperste konger.

”Det ville vel være rimelig om gaten ble kalt Håkon Håkonssøns gate” (Wisløffs bemerkning)..

Haftor Jonssons gate
Haftor Jonssøn var gift med Agnes, datter av kong Håkon V Magnusson. I 1312 fikk han Borregaard og halve Sarpsfossen av kongen. Etter at kongen døde uten mannlig arving, ble Haftor medlem av formynderstyret.

Hals gate
Christian August Hals var den første bestyrer av Sarpsborg realskole, som begynte i mars 1858. Han var en sympatisk og uegennyttig mann som fikk stor innflytelse på sine elever. Med i det offentlige liv var han ikke. Da han døde i 1867, ba bystyret om å få sette en støtte på hans grav, og fremdeles pynter elevene graven på hans fødselsdag.

Hans Nielsen Hauges gate
I bystyremøtet 16. februar 1914 ble den lille gatestumpen fra Vingulmork til Storgata gitt navnet Hauges gate. I møtet 24. mars 1928 ble det bestemt at gata skulle hete Hans Nielsen Hauges gate og omfatte den tidligere Follogata sør for Olav Haraldssons gate. Hans Nielsen Hauges gate ble da gata mellom Olav Haraldssons gate og Vingulmork. Etter en søknad fra menighetsrådet ble det i formannskapsmøtet 13. mars 1930 vedtatt at et minnesmerke over Hauge skulle plasseres på hjørnet av Olav Haraldssons gate og Hans Nielsen Hauges gate.

Hans Nielsen Hauge ble født på gården Hauge på Rolvsøy i 1771. Da hørte Rolvsøy og Gleng til Tune menighet. Han bodde hjemme på Hauge til han 25 år gammel hadde sin store opplevelse under vårpløyninga. I løpet av sju år vandret han som predikant gjennom hele landet. Da dette var forbudt, ble han gang på gang fengslet, siste gang satt han i fengsel fra 1804 til 1814.
Under sine reiser viste han stort forretningstalent og satte sine venner i gang med handelsforetagender, bygde fabrikker m.v. Etter at han slapp ut av fengselet, bodde han på Bredtvet gård i Aker. Hauges arbeid fikk stor betydning for den norske kirken.

Harald Hårfagres gate
Gatenavnet trenger ingen forklaring. (Skriver Wisløff)

Henry Fyhns vei
Sokneprest Karl Henry Fyhn ble sokneprest i Sarpsborg i 1895 og fikk følge byens utvikling helt fra damanleggene i Sarpsfossen tok til og de første fabrikkbygningene ble reist til byens mange hjem ble bygd. Fyhn var med i det kristelige, humanitære og det politiske arbeid med liv og sjel. Han var ordfører 1905 - 1907, var byens stortingsmann 1915 - 18, og var levende interessert i menighetsarbeidet fram til sin død i 1940. Han var født i 1853.

Hjalmar Wessels vei
Generaldirektør ved A/S Borregaard, Hjalmar Wessel, var født i Porsgrunn 11. februar 1876. I 1918 ordnet han med kjøpet av aksjene i The Kellner Partington Paper Pulp Co. Ltd., ble direktør for selskapet og formann i styret, og var dette til sin død 7. juni 1933. ”Han var i skogen et tre med sterk og høy vekst - han ble den største”, skriver Johan Getz.

Holbergs gate
Gata har fått sitt navn etter den store norsk/danske dikteren Ludvig Holberg. (1684 – 1754).

Ibsens gate
At det er Henrik Ibsen (1828 – 1906) som her har fått et gatenavn, er selvsagt.

Ingeborgs gate
Den Ingeborg som det her siktes til, er sagnkongen Beles datter. Se for øvrig Fridtjofs gate.

Ingeniør Quillers vei
Omkring 1905 var Sanne og Soli bruk interessert i å selge sine tomter på Greåker. Stedet egnet seg godt til anlegg av en fabrikk, fordi det var gode utskipningsmuligheter og sikker tilførsel av tømmer. Grosserer Elias Kiær og generalkonsul Cæsar Bang gikk derfor sammen om å bygge en cellulosefabrikk. Anleggsarbeidet begynte i juli 1905 og ble ledet av ingeniør Theodor Quiller, som var en av tidens fremste celluloseeksperter.

I-M (Ivar Kinns vei - Major Andresens vei)

Ivar Kinns vei
Ivar Kinn var res. kap. på Greåker. Under de dramatiske april-dagene i 1940 var kapellangården førstehjelpstasjon. Hver gang flyalarmen gikk, møttes Greåker-folk der.

Jacob Hilditchs gate
Da det ble bestemt at en del diktere burde få sine gatenavn i Sarpsborg, var det naturlig at Sarpsborgs bysbarn blant dikterne, Jacob Hilditch, også burde få sitt gatenavn. Jacob Hilditch var født i 1864, han gikk på Sarpsborg Realskole og glemte aldri sin ungdoms by. Da skolens fane ble innviet i 1914, skrev han en sang til skolen, og i sitt forfatterskap forteller han små erindringer fra Sarpsborg. Mest kjent er han for Trangviksposten. Han døde i 1930.

Knobels vei
Johannes Knobel kom hit til landet fra Sveits 17 år gammel, sammen med en del andre sveitsere. Det var Landhusholdningsselskapet som hadde bedt dem komme hit opp for å lære nordmenn rasjonelt fjøsstell. Han døde i 1910.
Han eide en av Alvimgårdene. En av hans sønner, David Knobel, kjøpte gården Valaskjold (en del av Tune prestegård vest for Østfoldbanen). Han kalte en løkke, som han leide ut til byggetomter, for Enenda til minne om slektens hjemstavn, Enenda i kantonen Glaris. Johannes Knobels far Abraham kom også hit opp senere. Det sveitsiske gesandtskap sier at navnet skal uttales Enenda (med trykket på siste stavelse).

Johan Gundersens vei
Johan Gundersen var Tune Arbeiderpartis første ordfører, etter valget i 1914 (til 1920). Fra 1923 ble han Tunes første kommunestyrer, den tids formannskapssekretær.

Johan Nordtugs vei
Johan Nordtug var Vestre Tune Socialistiske Forenings første sekretær i 1913. I 1918 ble han lensearbeidernes første fagforeningsleder.

Johan Paulsens vei
Johan Paulsen bodde på Bede, far til Knut Paulsen som var kjent for sine dikt.

Jonas Lies gate
Navnet trenger ingen forklaring. Forfatteren Jonas Lie levde fra 1833 til 1908.

Jørgen Bjelkes vei
Jørgen Bjelke var av gammel adelsslekt. Han fikk Agdesiden i len, og bygde Lindesnes fyr. I 1658 ble han generalløytnant og slo med en ussel kledt troppeavdeling den overlegne svenske hæren ved Borge kirke. Han ble riksråd, men ved sin selvbevissthet pådro han seg Gyldenløves uvilje, og ved å slutte seg til Griffenfeldt kom han i unåde hos kongen og fikk avskjed. Han måtte skille seg fra sine store eiendommer. Han levde fra 1621 til 1696 og skal noen år ha bodd i Sarpsborg.

Karlsborggata
Karlsborg har antagelig navn etter Carl A. Petterson som kjøpte en parsell av Tune prestegård. På den bygde han i 1902 "Carlsborg Høvleri og Snedkerifabrik", som snart gikk over til Harald Halvorsen. Han solgte senere til Sarpsborg kommune. Det var planer om å drive den som en felles dør- og vindusfabrikk for alle østfoldbyene, men dette måtte oppgis. Sarpsborg Pap- og Papirindustri flyttet da inn i lokalene, og på dette stedet er bedriften senere blitt utbygd.

Karl Johans gate
Navnet var i bruk helt fra byanlegget i veiinspektørens og magistratens skrivelser og i utvisningsprotokollen. Enkelte steder står det Kong Carls gate, andre steder Kong Carl Johans gate og atter andre steder Kong Carls Storgate. Kong Karl Johan var Norges og Sveriges konge fra 1818 til 1844. Han var fyrste av Ponte-Corvo til 1810, da han ble svensk kronprins, fra 1814 også norsk kronprins.

Kathinka Kjeves vei
Kathinka Kjeve (født på Hannestad 1872) hadde egen praksis som helbreder etter naturmetoden. Hun hadde også et eget fysikalsk institutt med bl.a. elektrisk massasjeapparat. Hun overtok i 1912 praksisen etter den viden kjente ”Ståla” på Alvimhaugen. Som en av seks valgte representanter for Arbeiderpartiet i 1908 ble hun den første kvinne i Tune herredsstyre. Hun gjorde en stor innsats for å få kvinner til å engasjere seg i det offentlige liv.

Kellners vei
Dr. Carl Kellner var født i Wien i 1850; han var utdannet som kjemiker med cellulose etter sulfit-metoden som spesialitet. Han samarbeidet med Mr. Edward Partington som var en fremragende papirindustrimann. Ved et tilfelle kom disse to herrer i forbindelse med ingeniør Oscar Pedersen, som var ansatt i en liten sulfatcellulosefabrikk på Hafslund. Denne fabrikken brente ned i 1855, og nå søkte Oscar Pedersen forbindelse med den nye sulfit-cellulosemetodens menn. Resultatet var anlegget av Borregaard-fabrikkene under The Kellner Partington Paper Pulp Co. Ltd. Dr. Kellner hadde kontakt med Borregaard bare de første åra. Han døde i 1905, 55 år gammel.

Kirchhoffs vei
Andreas Nicolay Kirchhoff var sokneprest i Tune (1804 – 1816) og formann i fattigkommisjonen. Han ble kalt ”potetpresten”, og grunnen til det var at han i nødsåra 1807 – 1814, med dårlige avlinger, lærte folk å bake brød av barkemel. Han klaget i sin tid (i 1808) til Christiania stiftsdireksjon på problemene med de store tiggerflokkene fra Gleng. Han skrev bl.a. at fattigkassa i Gleng trengte minst 140 riksdaler og at det var Fredrikstad og ikke Tune som måtte betale, siden Gleng juridisk lå til Fredrikstad. Han foreslo også at de 120 riksdaler som Borregaard årlig betalte til Fredrikstad i stedet burde tilfalle Tune fattigkasse. På den måten kunne en slå sammen fattigvesenet i Tune og Gleng. Dette gikk ikke Fredrikstad med på. 23. Desember 1805 sender han et brev til stiftsdireksjonen der han påpeker at gårdbruker Simon Opstad ”egenrådig” hadde delt ut 100 riksdaler til Hans Nielsen Hauges tilhengere. Pengene burde heller vært brukt til sognets fattige, mente Kirchhoff.

Krebs gate
Oberst Andreas Samuel Krebs som var født i 1767, har fått sitt navn knyttet til den ypperlige ledelsen av trefningene under krigen mot Sverige 1808 - 09 i Høland, Rødenes og ved Berby, og enda mer ved angrepet på svenskenes overlegne styrker ved Lier, Matrand og Skotterud i 1814.

Kruses gate
Det står ingen forklaring i bystyredokumentene om hvilken Kruse det er tenkt på. Det ligger nær å tro at det er Kruseløkka som har gitt navnet. Hvem denne Kruse har vært, vites ikke. I 1796 fikk en Andreas Kruse borgerbrev som høker i Gleng etter at han hadde kjøpt en eiendom her. Han flyttet imidlertid snart fra stedet. Det er mulig at han eide løkka.
Siden Krebs gate og Kruses gate ligger nær hverandre, kan det jo også være oberst Kruse som har vært i tankene. Nå levde riktignok Kruse 100 år før Krebs, men begge navn er knyttet til forsvaret av Smålenene. Da kong Karl XII angrep Høland i 1716, overfalt oberst Kruse den tredobbelte overlegne fienden, og kong Karl XII, som fanget ham hardt såret, uttalte sin beundring for ham.

Lindemanns vei
Kan ha fått sitt navn etter Hans James Lindemann på Holleby gods.

Ludvig Enges vei 
Ludvig Enge ble født i 1878 i Sømna på Helgeland. I 1901 kom han til Sarpsborg og fikk arbeid på Borregaard i den første tida etter at driften var kommet i gang. Han var den ledende mann i den lokale arbeiderreising. Senere ble han montør ved E-verket og forretningsfører for provianteringsrådet. Borgermester ble han i 1918, og samme år valgt til stortingsmann. Han ble en dyktig og god mann for sin by.
Han sto for byens administrasjon i en tid da den gjennomgikk en utvikling som aldri tidligere, og hans kloke og sindige ledelse fikk den største betydning. Han døde i 1954.

Lærer Larsens vei
I 1864 sto ny skole og lærerbolig ferdig på grunnen til Holleby gods. Johan Fredriksen fra Skiptvet skulle inntil videre være lærer, men da stillingen ble avertert året etter, nektet han å flytte ut av lærerboligen. Det var Sten Larsen som ble ansatt som fast lærer ved skolen, og en medvirkende årsak skal ha vært at han var ”kyndig udi Orgelspil”. Nevnte Fredriksen, som også hadde søkt lærerstillingen, fikk en ukes frist på seg til å flytte. For hver dag utover fristen måtte han betale ei bot på 60 skilling til skolekassa. Han måtte til slutt krype til korset og ta den tilbudte stillingen som lærer i Jelsnes og på Hafslundsøy.

Lærer Nygårds vei
Øvre Tune Avholdslag ble stiftet i 1888. I 1913 kunne laget smykke seg med egen fane og et barnelag, og i 1917 ble det dannet et sangkor med lærer Nygård som dirigent.

Madam Arnesens vei
Marthe Margrete Arnesen, som var enke etter lensmann Ole Arnesen på Stenerød, opprettet et testamente i 1862. Der ble det bestemt at 1000 spesiedaler av hennes etterlatte formue skulle brukes til en ”håndgjerningsskole for fattige piker i Tune prestegjelds kirkefjerding”. Det var bare rentene av kapitalen som skulle brukes til skolen, som ble startet i 1897. Hennes legat eksisterer den dag i dag.

Magnus Johansens vei
Magnus Johansen var en aktiv og ofte opposisjonell mann i Tune Arbeiderparti. Han var partiets nestformann og da herredsstyret konstituerte seg etter valget i 1934 ble han valgt til varaordfører. Sven J. Dalen ble ordfører det året. Magnus Johansen ble valgt inn som fast representant på Stortinget i 1936. Han ble valgt på nytt i 1946.

Major Andresens vei
Major Kr. S. Andresen er født i 1853. Han ble reserveoffiser, men hans navn er først og fremst knyttet til folkeskolen, hvor han var en fortrinlig lærer. En tid var han redaktør av "Sarpen". Han gikk gjerne med majorlue og en blå regnkappe og var en av byens originaler på sine gamle dager. Han var levende interessert i Sarpsborgs historie og skrev Sarpsborghistorien av 1914. Han tok avskjed fra skolen i 1923.

M-S (Maren Juels vei - Sibberns vei)

Maren Juels vei
Maren Juel var født i 1749, hun var datter av justisråd Hans Juel. I 1771 giftet hun seg med den rike forretningsmannen Peder Holter, som drev trelasthandel i stor stil og kom i besittelse av tre store eiendommer: Ljan, Borregaard og Hafslund. Da Holter døde i 1786 barnløs, ble Maren Juel arving. Fem år senere giftet hun seg med generalauditør Ole Christoffer Wessel, bror av dikteren. Wessel døde alt i 1794. Maren Juel giftet seg for tredje gang med Marcus Gjøe Rosenkrantz, som ble amtmann i Smålenene og bodde da på Borregaard - dels på Hafslund. Han deltok på notabelmøtet på Eidsvoll i 1814 og ble statsråd. Fru Maren døde i 1815. Hun opprettet to legater etter sine to første menn - for trengende knyttet til godset.

Mikael Lunds gate
Mikael August Lund var født i Skiptvet 1831. Han tok borgerskap i Sarpsborg i 1854, og ble en aktiv borger som i et langt og virksomt liv hadde mange tillitsverv. Han var med på å planlegge det første vannverket og brannvesenet. Videre arbeidet han for å knytte bygdene Svindal og Skiptvet til byen med veianlegg. Han var med i direksjonen for Sparebanken, hvor det henger et maleri av ham, malt av Christian Krohg. Han hadde forretning på Lilletorvet. Her forærte han en fontene til byen med en skulptur av gudinnen Flora. Denne fontenen sto på Lilletorvet helt til Olavstatuen inntok plassen i 1916. Lund døde i 1914.

Mørchs vei
Paul Severin Mørch var født i 1838 i Kristiania. En slektning av ham var gift med Thomas Sewell, som var medeier i Borregaard. Dette var vel grunnen til at han slo seg ned i Sarpsborg, hvor han startet en trelastforretning. I 22 år (1867 - 89) var han med i bystyret og i sju vanskelige år var han ordfører. Han flyttet fra byen i 1889, da han ble ansatt ved tømmerdireksjonens kontor.

Nansens gate
Nansens gate er naturlig nok oppkalt etter landets kanskje aller største helt gjennom tidene, Fridtjof Nansen (1861 - 1930). Polarforsker, oseanograf, zoolog og dplomat.

Nils Hønsvalds gate
Under krigen var Hønsvald aktiv i motstandsarbeidet, og redaktør for den illegale avisa ”Giv akt”. Han ble arrestert og satt fengslet både i 1941 og 1944.
Han var forsyningsminister i Einar Gerhardsens andre regjering fra 1948 til 1950. Han var medlem av Stortinget fra 1945 til 1969. Hønsvald var president både i Lagtinget og Odelstinget og var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Nils Hønsvald var redaktør av Sarpsborg Arbeiderblad fra 1929 til 1969. 
Gata het Nygata fram til begynnelsen på 1990-tallet. Som en liten kuriositet kan nevnes at gata skiftet navn mens Høyre-avisa ”Sarpen” hadde sine redaksjonslokaler her.

Nils J. Nilsens vei
Bakermester Nils J. Nilsen var et aktivt medlem av Sarpsborg formannskap. Under de harde krigsåra 1914 – 1918 ble han sjef for det kommunale kontoret for ”provianterings- og dyrtidsforanstaltninger”.

Nils Pedersens vei
Nils Pedersen var bror av Borregaard-direktør Oscar Pedersen. Etter teknisk utdannelse i Horten og høyskoleeksamen i Dresden, fikk han i oppdrag å reorganisere driften ved en eldre cellulosefabrikk her i landet da han var hjemme på ferie. Da var han bare 20 år gammel. Jobben ble gjort så tilfredsstillende at han fikk i oppdrag å bygge en ny fabikk. Ved Borregaard begynte han sommeren 1890, etter å ha vært en kort tid ved Partingtons fabrikker i Glossop. Han ble disponent i 1913, og da det nye Borregaard ble stiftet, ble han rådgivende direktør.

Ordfører Juul-Olsens vei
Ole Juul Olsen var ordfører i Skjeberg kommune for Arbeiderpartiet fra 1968 til 1979.

Ordfører Thorbjørnsens vei
1971 ble et ganske spesielt år for Tune Arbeiderparti – og for kommunen. Da fikk Tune sin første ordfører med heltidslønn, og ordføreren ble Ivar Thorbjørnsen. Han var kjent som radikal, og på grunn av sitt politiske syn og et tidligere medlemskap i Norges Kommunistiske parti, satt han i over to år på Grini under krigen. Thorbjørnsen satt som ordfører til 1983.

Ordfører Karlsens vei
Karl H. Karlsens fartstid i arbeiderbevegelsen begynte da han som 16-åring ble et aktivt medlem i Greåker AUF. Han ble også formann i Greåker Arbeiderforening. Han ble valgt inn i kommunestyret og formannskapet fra 1926. Han ble ordfører i 1938, fram til krigsutbruddet i 1940. Det var ikke lønnet ordfører i Tune, og han skjøttet i mange år sine mange verv ved siden av skiftarbeidet ved Greaker Cellulose. Han ble valgt inn som ordfører igjen da krigen var over i 1945, og han satt helt til 1971, i en alder av 78 år. 
Da han ble varmt hyllet for sin innsats, vanket det også godord fra redaktør Knut Roen, som kom inn på dette med at Karlsen hadde fått en vei oppkalt etter seg: ”Om veien er god eller dårlig er en sak for seg, men den vei som ordfører Karlsen har fulgt gjennom livet er i alle fall en god vei å gå”.

Oscar Pedersens vei
Da Hafslund planla byggingen av den nye sulfittfabrikken i 1885, ble en av ingeniørene, Oscar Pedersen, sendt til Østerrike for å sette seg inn i en ny metode som dr. Carl Kellner, kjemiker ved en papirfabrikk hadde uteksperimentert. Pedersen kom i forbindelse med Kellner, og fabrikken ble anlagt etter hans metode. På denne tida hadde Borregaard et ønske om å selge. Høsten 1889 ble selskapet solgt til The Kellner-Partington Paper Pulp Co. Limited. Dette ble begynnelsen til en industrigigant, og en kan trygt si at grunnleggerne var Partington, Kellner og Pedersen. Oscar Pedersen ble senere direktør, og Borregaardsmonumentet, som ble avduket i 1939, ble dedikert de to industribyggerne Oscar Pedersen og Hjalmar Wessel.

Partingtons vei
Edward Partington var mannen som sammen med dr. Kellner stiftet selskapet The Kellner Partington Paper Pulp Co. Ltd., og det var ingeniør Oscar Pedersen som fikk disse herrer til å legge den fabrikken som de aktet å bygge i Skandinavia, her i Sarpsborg.
Edward Partington hadde vært arbeider. Han arbeidet seg oppover til han ble medeier av en papirfabrikk i Glossop, England.
Han var født i 1837 og døde i 1925. På grunn av sine utrettelige bestrebelser for å lage en kvalitetsvare i papir som var regnet som det ypperste på verdensmarkedet, ble han Knight i 1912, og i 1917 ble han adlet under navnet "Lord Doverdale". Han besøkte jevnlig Sarpsborg et par ganger om året.

Pellygata
Sir John Henry Pelly
I 1831 overga Borregaards eier, statsråd Rosenkrantz, sitt bo til skifteretten. Noen norsk kjøper fantes ikke, og i april 1832 kjøpte det store engelske handelshuset Pelly & Co. godset. Sir John Henry Pelly tok bopel på Borregaard med hustru og syv sønner.
I forbindelse med byloven av 9. august 1839 var det mange forhandlinger med Pelly, som ønsket at bruket måtte komme til å ligge utenfor bygrensen. Det kom dog til en slags enighet, og flere gater og plasser ble avgiftsfrie. - En konvensjon bestemte hvordan en skulle forholde seg til tomteervervelse i byen. Hans forhold til byen ble etter hvert bedre, inntil det røk opp til uoverensstemmelser både med byens myndigheter og med arbeiderne. I 1853 solgte han Borregaard til Sewell Brothers.

Per Gyntveien
Er blant de gatene i Kurland - Landegård-området som har hentet navn fra sagn og eventyr. Det er tenkt på den Per Gynt som opptrer i Asbjørnsen og Moes "Rensdyrjakt ved Rondane", hvor Ibsen hentet ideer til "Peer Gynt". Gatenavnet skrives derfor uten dobbelt-e.

Peter Radichs vei
Peter Radich var fergemann i Sandesund; ved siden av å drive losjivirksomhet. Det var i hans hjem den første kommisjon for å drøfte planene om Sarpsborgs gjenopprettelse, var samlet.
Peter Radich ble også medlem av byens første formannskap i 1839, og det var han som bidro til at Sarpsborg kommune ble eier av statens eiendom Sandesund.

Roald Amundsens gate
Roald Amundsen er født i 1872 på gården Tomta ved Vesten i Borge, og gateretningen peker omtrent mot denne gården.
Sommeren 1903 dro han av sted med ”Gjøa” for å utforske nordvestpassasjen og han vendte tilbake i november 1906 etter å ha fullført sitt forsett. Senere fulgte den ene heltegjerningen etter den andre: Sydpolen, Nordostpassasjen, luftfarten til 88 grader nord og til Nordpolen med luftskipet "Norge". I 1928 led han heltedøden i Nordishavet under forsøket på å redde general Nobile.
De tre brødrene Amundsen var blant de aller største rederne knyttet til Sarpsborg havn: Jens, Amund og Carl. Jens var Roalds far, og den senere polarhelten mønstret på familierederiets båt "Oscar" i Sandesund i mars 1895. Han var da 23 år gammel.

Prost Bangs vei
I 1920-åra startet Bang Tune Sykepleierforening. Denne foreningen skulle ansatte sykepleiere i Tune kommune og samle inn penger for å lønne dem. Lekfolket, kirken og prestene drev foreningen i fellesskap. Også Tune kommune støttet arbeidet.

Prost Krogs vei
Det var ikke lett å ta til motmæle mot de tyske okkupantene, men det våget prost Krogh. En dag i juli 1940 oppdaget han at noen norske arbeidere begynte å grave på prestegårdens eiendom. Han fant snart ut at det de holdt på med var å bygge brakker til tyskerne. Han ba dem fjerne seg. Det gjorde de også, men på ettermiddagen samme dag kom den tyske Oberkommandant i Sarpsborg, Hauptmann Theis og byens politimester, Hans Olsen, som var svært fortørnet på tyskerne vegne over at presten hindret brakkebyggingen. Krogh ble truet med arrestasjon og flytting fra presteboligen, som skulle bli offisersmese. Saken ble flyttet opp til departementsnivå, men få dager senere var en i gang med byggingen igjen. 80 mål av prestegårdens beste jord ble tatt, og det ble ført opp mannskapsbrakker, ei sykebrakke, kjøkkenbrakke, flere garasjebygninger, smie, verksted og en stor ridehall. Det kunne være opptil 2.700 tyskere i Tune-leiren.

Rosenkrantz gate
Da navnet Rosenkrantzgaten ble bestemt første gang, gjaldt det den gata som i dag heter Jernbanegata og som fikk sitt nåværende navn ved bystyrevedtak 30. oktober 1891. Samtidig ble navnet Rosenkrantz flyttet til parallellgata østenfor.
Marcus Gjøe Rosenkrantz levde fra 1762 til 1838. Han kom ved giftermål med Maren Juel i besittelse av Hafslund og Borregaard og overtok bestyrelsen av disse. I 1804 ble han amtmann i Smålenene, var med i regjeringskommisjonen 1807 til 1810. Han deltok i notabelforsamlingen på Eidsvoll, ble statsråd i 1814 og representerte Smålenene på Stortinget. Under de vanskelige åra omkring 1830 gikk det nedover med den tidligere millionæren, og til slutt måtte han overgi sitt bo til skifteretten. Ved sin død i 1838 eide han kun løsøre til en verdi av 70 spd., og 89 spd. i tilgodehavende for pensjon.

Ryes vei
Ryes vei er oppkalt etter en lærer på Hafslund. Hans fulle navn var Julius Rye.

Rådmann Dalens vei
Rådmann Dalens vei kunne like godt blitt kalt Ordfører Dalens vei. I løpet av sin karriere i det offentlige liv hadde Sven J. Dalen en lang rekke verv. Han ble medlem i Tune herredsstyre fra 1916, og i 1922 ble han ordfører for Arbeiderpartiet. Dette vervet hadde han fram til 1938. Da kommunen opprettet rådmannsstilling i 1955 ble han Tunes første rådmann. Han var også i åtte år redaktør av Smaalenenes Socialdemokrat før han ble ligningssekretær og ligningssjef i Tune kommune.

Rådmann Siras vei
Tarald Sira overtok stillingen som rådmann i Tune etter Sven J. Dalen. Han ble senere fylkesrådmann i Østfold.

Sibberns vei
Tidligere fantes Sibberns plass, men denne var blitt bebygd. Da det så ble lagt ei ny gate i dette strøket, fant en å burde bruke navnet. Her var nemlig konsentrert en gruppe gatenavn knyttet til frigjøringsverket 1814.
Det siktes til Valentin Christian Vilhelm Sibbern (1779 - 1833). Han var født på sin gård Værne kloster i Rygge, og møtte på Eidsvoll 1814. På det overordentlige storting 1814 var han odelstingspresident. Gjorde seg i lang tid sterkt gjeldende på Stortinget. Amtmann i Smålenene 1814 - 30, statsråd 1830 - 50.

S-W (Sigvat Skalds gate - Wergelands gate)

Sigvat Skalds gate
Denne gata het fra 1874 St. Olavs gate, men navnet ble forandret da gjennomfartsveien skulle hete Olav Haraldssons gate.

Sigvat Skald var en norsk-islandsk skald, som egentlig het Sigvat Tordarson. Han var Olav Haraldssons fortrolige venn og stallare. Stor godhet viste han også mot Magnus den gode. Hans kvad har lært oss mye om de faktiske historiske hendinger i tida.

Snorres gate
I jubileumsåret 1914 ble navn fra Eidsvollverket knyttet til navn på en del gater på Grotterødløkka. Det ligger en vel beregnet tanke bak når samtidig ei gate ble gitt navn etter Heimskringlas forfatter Snorre Sturlason, han som omkring år 1200 skrev om Norges storhetstid under vårt første nasjonale kongedømme.

Solhaugs vei
Bak Fremtidsborg bodde det en familie som het Solhaug. Mannen jobbet visstnok ved Borregaard-fabrikken. Det er det eneste vi vet om bakgrunnen for veinavnet.

Sollmanns vei
Ekteparet Sollmann eide eiendommen Stenrød, som senere ble Stenrødheimen.

St. Halvards plass og St. Halvards vei 
Tidligere het plassen Melløs torv eller Fisketorvet, og veien het Borregaardsgaten. Dette ble altså forandret første gang gatenavn ble bestemt av bystyret i 1874.
St. Halvard var søsterdattersønn av Olav den helliges mor Aasta. Han var en ansett farmann som bodde på Huseby i Lier. Han ble drept med pileskudd da han skulle redde en ulykkelig kvinne fra hennes forfølgere. Selv om drapsmenne bandt en møllestein om hans hals, fløt liket som var senket i fjorden, opp igjen. Han ble Oslos skytshelgen, men minnet om ham ble også høytideligholdt ellers her i Viken. I Skee kirke i Bohuslen står en Halvardfigur på alteret. Det er vel hans familieforhold til Olav som har ført til at han har fått et gatenavn i Olavs by.

St. Marie gate
St. Marie gate er det første gatenavnet som er nevnt i veiinspektørens og magistratens skrivelser kort tid etter byanlegget, men først i 1874 ble navnet stadfestet av bystyret. I bystyremøte 1. april 1914 ble veien mellom jernbaneundergangen og brua (langs Tarris) kalt Fosseveien. Da imidlertid gata ble omregulert i 1928, slik at både undergangen ved nedgangen til Borregaard og veiundergangen ved Sarpebrua ble sløyfet og gata ble bygd på betongpeler langs Borregaardskontorene, ble gata helt fram til Sarpebrua kalt St. Marie gate.
St. Marie gate har fått navn etter Olav den Helliges Mariakirke som han etter Snorres kap. 16 lot bygge i sin by. Olav lot kirken få navn etter katedralen i Rouen, hvor han ble døpt.

Stasminister Kolstads vei
Peder Kolstad engasjerte seg tidlig i bøndenes forenings- og organisasjonsarbeid, og var blant annet formann i Tune Landmandslag, medlem av Landmandsforbundets landsstyre, formann i Landmandsforbundets avdeling i Østfold og styremedlem i Felleskjøpet. Han var medlem av Tune formannskap 1919–1922, og av herredsstyret 1922–1928. Kolstad spilte en viktig rolle for at Landmandsforbundet ble et politisk parti, og var også sentral i debatten da forbundet ble delt i Norges Bondelag og Bondepartiet i 1922. I 1922 ble han første gang innvalgt på Stortinget fra Østfold, og ble sittende inntil sin død. I hele sin tid på Stortinget var han Bondepartiets gruppesekretær, og etter hvert ble han også partiets finanspolitiske talsmann. På tross av sin mangel på formelle lederverv i partiorganisasjonen, ble han utpekt som partiets statsministerkandidat ved regjeringskrisen i 1931. Dette skyldtes nok at han hadde vist seg som en dyktig administrator, hans lange fartstid fra Stortinget, og hans medlemskap i flere departementale og parlamentariske kommisjoner. Kolstad var også ansett som en moderat og samarbeidsorientert politiker, hvilket dempet misnøyen mot den nye regjeringen. Han hadde også mye erfaring og kunnskap om økonomisk politikk, noe som var viktig i en slik økonomisk krisetid som landet befant seg i. Peder Kolstads regjering tiltrådte 12. mai 1931, og skulle bli en, i all fall i ettertid, svært omdiskutert regjering, blant annet fordi den hadde Vidkun Quisling som forsvarsminister.

Statsminister Torps vei
Oscar Fredrik Torp (født 8. juni 1893 i Skjeberg) hadde mange poster i Arbeiderpartiet, fra 1918 og fram til sin død 1. mai 1958. Han var statsminister i perioden 1951 til 1955, og stortingspresident fra 1955 til sin død. Han var også finansminister, forsvarsminister og sosialminister i regjeringen Nygaardsvold og forsvarsminister i Einar Gerhardsens første regjering.Torp ble formann i Sarpsborg Arbeiderparti i 1918 og medlem av partiets landsstyre. Fem år senere ble han valgt til formann i DnA. Både alderstrygd og arbeidsledighetstrygd ble innført da han var sosialminister. Oscar Torp kom fra enkle kår. Han var nest eldste gutt av totalt ni søsken. Han var barnearbeider og opplevde sin første arbeidskonflikt som 13-åring. I en alder av 15 år ble han underkasserer i sin fagforening ved Hafslund.

Stenholts vei
Veien har fått sitt navn enten etter Oskar L. Stenholt eller Johan Stenholt. Begge var ordførere i Skjeberg for Arbeiderpartiet, henholdsvis 1926 – 1940 og 1954 – 1967.

Sven Olsens vei
Veien er sannsynligvis opkalt etter Svend Olsen, en av flere verftseiere i Yven/Hannestad-området på 1800-tallet. Olsen overtok verftet til brødrene Amundsen, og bedriften ble da hetende "Olseverven". 

Sverdrups gate
Vi har hatt mange betydelige menn som har båret navnet Sverdrup. Her gjelder det kaptein Otto Sverdrup, Nansens fremste medarbeider. Han levde fra 1855 til 1930. Gata burde vel kalles Otto Sverdrups gate, kommenterte stadsingeniør Wisløff.

Sverres gate
Det står i bystyrevedtaket ikke noe om hvilken Sverre det her er tenkt på, men det er vel liten tvil om at det er kong Sverre Sigurdssøn, som levde fra 1151 til 1202.
Han var en av Norges betydeligste konger, stor som hærfører og administrator. Han var sterkt engasjert i striden mellom birkebeinere og bagler. Kjent er hans strid med biskop Nicolas og pavens bannlysning. ”Det ville vært større klang i navnet om gata het Kong Sverres gate. Sverres gate sier så lite, og han er ikke stort kjent under navnet Sverre Sigurdssøn”, skrev Wisløff.

Thranes gate
Hvilken Thrane det siktes til, står ikke nevnt i noen offentlige dokumenter vi har kommet over. Det er flere muligheter; Poul Thrane, Borregaards eier fra 1815 til 1826, Waldemar Thrane, komponisten til Fjelleventyret, eller Marcus Thrane, sosialistisk agitator fra tiden omkring 1850. Muligens er det førstnevnte. Vi har jo gatenavn med Borregaards eiere både før og etter Thrane, men på den annen side var Thranes tid på Borregaard svært kort, og det var ingen god tid. Han måtte også gå fra hele godset.
Waldemar Thrane, sønn av Poul Thrane, levde fra 1790 til 1828 og er kjent som musiker. Det fortelles at han lot musikken til Bjerregaards syngestykke "Fjelleventyret" oppføre på Borregaard.
Marcus Møller Thrane var Poul Thranes barnebarn. Han vokste opp under vanskelige forhold. Faren Davis Thrane hadde begått underslag som banksjef, og Marcus var henvist til å klare seg som han best kunne. Han var født i 1817 og ble grepet av februarrevolusjonen i 1848. Han var en dyktig taler og snart gikk det en stormbølge over hele landet. Også hit til Sarpsborg, hvor arbeidernes kår var elendige, nådde Thranitterbevegelsen. Thrane kom i fengsel og utvandret til Amerika.
”Det er lite trolig at bystyret i 1874 ville hedre ham med et gatenavn, men for at gatenavnet skal være knyttet til denne arbeiderhøvdingen, anbefales det at gatenavnet endres til Marcus Thranes gate”, kommenterte Wisløff.

Tordenskjolds gate
Gata fikk sitt navn i 1914. At også Tordenskjold fikk sitt gatenavn i minneåret for frigjøringen i 1814, er helt naturlig. Peter Wessel Tordenskjold levde fra 1691 til 1720.

Ulfhilds gate
Ulfhild var datter til Olav Haraldsson. Både dronning Astrid og kongsdatteren Ulfhild var med kong Olav til Svitjod og Gardarike da lykken hadde forlatt kongen. De ble igjen i Svitjod da kong Olav brøt opp og dro mot sitt fall ved Stiklestad. Senere ble hun gift med hertug Ordulf fra Saksland. Hertugen var med sin svoger Magnus den gode i slaget på Lyrskog hede da venderne ble slått og de slaviske folk ble hindret i å trenge inn i Norden. Dette var året 1043.

Valkyriegata
Valkyriene var Odins møer, som ledet kampen og utkåret dem som skulle falle.

Vogts vei
Johan Nilsen Vogt var sokneprest i Tune i perioden 1820 – 1859 og var den presten som hadde lengst funksjonstid i prestegjeldet. Han var en avholdt prest og døde på talerstolen i Tune kirke.

Wergelands gate
Da byens myndigheter var enig om at enkelte gater nederst i Sandesundsveien skulle få navn etter kjente forfattere og diktere, var det klart at også Wergeland måtte få sin gate.
Henrik Arnold Wergeland levde fra 1808 til 1845. Hans betydning for fedrelandet og liberalismen, hans varme hjertelag og åpne sinn for skjønnhet og poesi har gjort hans navn udødelig.

Gjenopprettelsen som by

Sarpsborg ble gjenopprettet som by i 1839, og hundre år senere måtte naturligvis dette markeres, tross urolighetene ute i Europa.

Det skjedde mye i jubileumsåret 1939. Ikke bare var det hundre år siden Sarpsborg fikk sin nye bystatus, det var også 50 år siden The Kellner Partington grunnla den nye fabrikken ved Borregaard. Dette skulle også markeres på behørig vis. Den 18. juni ble Borregaardsmonumentet ved fossen avduket. Det var samtidig et minnesmerke over de to industribyggerne Oscar Pedersen og Hjalmar Wessel. Etter en konkurranse var det billedhoggeren Ørnulf Bast som fikk oppdraget med å utføre monumentet. Det er ingen portretter av Pedersen og Wessel, men på granittsokkelen er det hogd inn scener fra historien og arbeidslivet knyttet til Borregaard.

Planla nytt rådhus:
I forbindelse med jubileet ble det også diskutert å bygge et nytt rådhus på Vingulmork og det var noen år tidligere utlyst en arkitektkonkurranse om nybygget. Som kjent ble det ikke noe av, men her er et av konkurranseutkastene:

Festspill om Alv Erlingsson:
Olsok ble for første gang feiret med et festspill i Sarpsborg i 1915, og markering av dagen som har fått sitt navn etter grunnlegeren Olav den Hellige, måtte det også bli i 1939. Denne gangen med festspillet "Alf i Borg", om Alv Erlingsson, "jarlen av Sarpsborg". Stykket og musikken var skrevet av dosent Eric Trummler.

Festgudstjeneste og kongebesøk:
Selve jubilumsdagen var 9. august. Den begynte med festgudstjeneste, ledet av prost Grimm. Tre sangkor, ledet av Arnt Bergby, sang bl.a. en bysang med tekst av prosten og melodi av dirigenten. Etterpå var bystyret samlet i Domhuset, og her var kong Haakon til stede. Etter at det ble lest opp en uttalelse knyttet til hundreårsjubileet gikk kongen ut på en balkong og talte til flere tusen mennesker som hadde samlet seg på torget. Sarpsborg Arbeiderblad skrev: "Kongens vakre og folkelige tale utløste stor begeistring."

Senere på dagen var et kommunal lunsj og folkefest. Kongen besøkte også Borgarsyssel museum med stadsingeniør Wisløff som guide. I løpet av rundturen stoppet kongen opp, han holdt en kort tale til stadsingeniøren, som nettopp denne dagen fylte 60 år, og dekorerte ham med fortjenstmedaljen i gull. "Den har De ærlig fortjent", sa kong Haakon.
Divisjonsmusikken spilte, og dagen endte med stort fyrverkeri, forteller Axel Coldevin i sin byhistorie.

Bystyrets uttalelse:
Slik lød bystyrets uttalelse under kongebesøket:
"I 1916 feiret vi minnet om Olav Haraldssons anlegg av Borg for om lag 900 år siden.
I dag er bystyret samlet for å minnes hundreårsdagen for loven av 9. august 1839 om Sarpsborgs gjenopprettelse som kjøpstad.
Vår konge Haakon VII ærer vårt møte med sitt nærvær.
Vi ser tilbake og minnes hvorledes vår by gjennom seklene fra å være konggeresidensstad og aktet og ansett sank ned i elendighet og upåaktethet og endog ble helt utsletet som by. Fra gjensreisningen og til i dag har den vokst fram til å bli en vakker by med jevn velstand og bra kår. Og vi minnes både ondt og godt med takk til ham som styrer folkenes skjebne.
Vi ser med tro og håp fram mot de tider som skal komme og gir hverandre, byen og statsmakten det løfte at vi fortsatt vil gjøre vårt beste for å gagne Sarpsborgs trivsel. Og vi uttaler et varmt ønske om at de som skal styre byen etter oss, må få lykke til å se den vokse og blomstre.
Vi samles i et: Leve Sarpsborg!"

Sang til byens ære:
Et stort jubileum fortjente også en sang til byens ære. Sarpsborg hadde fra før flere såkalte "bysanger", men de ble aldri tatt godt imot av innbyggerne. I 1936 ble det kjent at kringkastingen hadde planer om å sende bysanger og ville også sarpingene delta. Formannskapet ga styret i kunstforeningen, Kultur og Minne, i oppdrag å arrangere en konkurranse om bysang. Det kom inn flere, og fire av dem ble premiert. Den som stakk av med den endelige sieren var "Vårens flom i fossestupet, det er angen om vår by" skrevet av Martin Rauan. Men sangen måtte jo ha en melodi. Det ble også arrangert en konkurranse om dette, og det ble faktisk to vinnere. Imidlertid ble organist Knut Corneliussens komposisjon valgt og Sarpsborg hadde sin nye bysang. For mannskor, som det står på notebladet.

Den andre var skrevet av komponisten Klaus Egge. Den ble brukt, omskrevet til en kantate, i forbindelse med avdukingen av Borregaardsmonumentet.

Her er Sarpsborgsangen, med omslag tegnet av Håkon Stenstadvold 

Tunesteinen

Tunesteinen er en runestein som opprinnelig var plassert på Tune kirkegård. Den er først omtalt i 1627, da den ble funnet innmurt i kirkegårdsmuren ved Tune kirke. Den er laget en gang i perioden 200-450 e.Kr. 

Hans James Lindemann overtok Holleby gods i 1844, etter sin far Paul.. Han ble Tunes aller første ordfører, valgt for to år i det første formannskapsmøtet på Store Tune den 11. november 1837. Han var også ordfører i perioden 1852 - 1853 i tillegg til mange andre offentlige verv i bygda.

Hans navn er særlig knyttet til nettopp Tunesteinen. Lindemann eide Tune kirke, og rundt 1848 ble steinen flyttet til nord-inngangen utenfor kirkegården. Han ga steinen til Fortidsminnesmerkeforeningen (Universitetets oldsaksamling og kjørte selv steinen på vinterføre til Christiania i 1856. Kirken solgte han for øvrig til Tune kommune i 1860.

Lang tekst og flere tolkninger:
På steinen står en av de lengste norske runeinnskriftene. Innskriften er i klassisk urnordisk språk. Mange forskere diskuterte denne innskriften. En ny helhetstolkning gav Carl Marstrander i 1930:
ek WiwaR after WMður+ð witandahalaiban worahtM [waru]
[me]R WMður+ðe staina þiujMR dohtriR dliðun,
arbija sijMsteR arbijanM.
Jeg Wiw gjorde denne steingrav efter Wodurid, brødtryggeren.
Trellkvinnens døtre (dvs. mine trellbårne døtre) reiste denne stein over meg,
men arveølet holdt de mannlige arvinger som stod Åsen nærmest.

At de sto Åsen nærmest, betydde at de stammet fra Odin. I norrøn tid hevdet flere høvdingeætter å føre sin slekt tilbake til gudene.
Marstrander mente Wiw var Wodurids hovedarving og etterfølger. De trellbårne døtrene reiste steinen, og de nærmeste (mannlige) arvingene sto for arveølet og delte arven.
En innvending mot Marstranders tolkning var at Wodurid selv førte ordet på sin gravstein, noe som virket rart. Han mente at døtrene var trellbårne fordi han leste litt andre runetegn, men har ikke fått følge av mange i dette. Det er også innvendt at innskriften ikke kunne tolkes slik at det bare var mannlige arvinger.

En ny tolkning ga Ottar Grønvik i 1981. Han har siden hatt mindre revisjoner av sitt syn, og tatt hensyn til mye av kritikken som ble reist. Dette er hans tolkning etter siste revisjon i 1998:
ek WiwaR after WMdur+d witanda-halaiban
worahtM [runM(R)], [fal]h WMdur+d staina.
þrijMR dohtriR dlidun arbija, sijMstR arbijanM.
Jeg Wiw etter Wodurid, han som sørget for brødet,
virket runer, overdro steinen til Wodurid.
Tre døtre gjorde gravølet hyggelig, som de elskligste av arvinger.

Karakteristikken witanda-halaiban betyr 'han som sørget for brødet', dvs. at han drev gården godt og skaffet velstand til sine. Dette var alt Marstrander kommet fram til. At han overdro steinen til Wodurid betyr at han i en rituell handling viet steinen til Wodurid.
Grønvik mener Wiw mest sannsynlig var hovedarving, og arvet sammen med døtrene. Men han kan også tenke seg at bare døtrene var arvinger. I så fall har Wiw vært en nær slektning eller ektemann til en av døtrene, og har reist steinen og ledet begravelsesseremonien.

Inga fra Varteig

Det er ikke bare mannsnavn som har satt spor etter seg i historien knyttet til vår del av landet. Og her må nevnes Inga fra Varteig. Hun skal ha vært av høy ætt, og kanskje så hun sin framtidige elsker, Håkon (III) Sverresson, første gang da han skulle hylles på Borgartinget.

Det var i 1202 Håkon ble hyllet og baglerpartiet hadde gått i oppløsning. Han fikk ikke regjere i mer enn to år. Han døde plutselig, og det gikk rykter om at det var hans stemor, enkedronning Margrete, som hadde forgiftet ham.

Etter Håkons død fødte hun deres barn. Han fikk navnet Håkon og ble blant de store middelalderkongene, men før han ble født, i 1204, var baglerne igjen på farten. Og velkjent er vel historien om Ingas flukt. Den skal ha funnet sted ved juletider i 1205, hvor Inga og den nyfødte tok seg oppover mot Nidaros og sikkerheten i kongsgården hos kong Inge. Ved Hamar forsøkte baglerne å ta den vesle gutten, men godt hjulpet av en flokk birkebeinere kom de seg unna.

Hennes problemer knyttet til sitt kongsemne var forøvrig ikke over med dette, for i 1218 måtte hun gå jernbyrd i Bergen for å bevise hans kongelige herkomst. Og i en alder av 13 år kunne Håkon hylles som konge på Borgartinget.

Sarpsborg kommune 20 år i 2012

Sarpsborg ble slått sammen med sine omliggende kommuner fra 1. januar 1992. Dermed kunne kommunen feire sitt 20-årsjubileum i 2012.

I anledning at det i 2012 var 20 år siden Sarpsborg ble slått sammen med Skjeberg, Tune og Varteig laget Sarpsborg kommune et historisk tilbakeblikk. Det historiske skriftet som du finner her, tar tar utgangspunkt i selve sammenslåingsprosessen og de viktigste sakene som bystyret har behandlet i løpet av disse årene.

Sarpsborg kommune 20 år

Kolerakirkegården på Sandbakken

Her kan du lese om kolerakirkegården på Sandbakken.