Tine er i gang med et nytt kapittel

Hun har en stor plass i hjertet til mange, barnebibliotekar Tine Didriksen. Nå er hun i gang med et nytt kapittel utenfor biblioteket.

Barnebibliotekaren har nemlig blitt så voksen, at hun har tatt fatt på en ny hverdag som pensjonist. Etter flere tiår med innsats for å øke leselyst og bokglede, har hun gitt plassen som ledende barnebibliotekar i Sarpsborg-bibliotekene videre.

- Hvor mange? Nei, det har jeg ikke tall på, svarer Tine beskjedent, på spørsmål om hvor mange hun tror hun har hjulpet med bøker og leselyst opp gjennom årene. Tine rakk akkurat å få med seg markeringen av en solid bragd i arbeidslivet, da hun satt på første rad under markeringen av kommunens 40 års-jubilanter nå i høst.

- Hun har vært en varm, nærværende, interessert og oppmerksom barnebibliotekar, noe flere generasjoner barn i sarpsborgsamfunnet har fått gleden av, roser biblioteksjef Anette Kure.

Ja takk, begge deler

Hvordan vil Tine beskrive seg selv i rollen som barnebibliotekar?

- Det er jo litt rart, men jeg har nok tenkt på meg selv som introvert i et veldig utadvendt yrke, sier Tine og sprekker opp i et smil. Med sine 155 centimeter er hun akkurat passe stor nok, og som barnebibliotekar og mangeårig ansatt i kommunen er det ingen tvil om at hun har fylt rollen med stor glans.

Det begynte en augustdag i 1985, da Tine kom flyttende til Varteig. Der begynte hun i en nyopprettet stilling, som både biblioteksjef og kultursekretær.

- De lyste ut en stilling 75 prosent stilling Varteig som biblioteksjef. Jeg måtte ha hel stilling siden jeg var alene om forsørgeransvaret for datteren min også. Hun var fire år den gangen.

Da var stillingen uaktuell i første omgang.

- Men i tillegg til å søke i stillingsannonser, kontaktet jeg også en del fylkesbibliotek rundt Oslofjorden for å høre om de hadde ytterligere opplysninger om planer i kommunene sine. Østfold fylkesbibliotek opplyste at Varteig planla å gjøre stillingen hel fra nyåret, ved at man da også ble kultursekretær. Dermed kontaktet jeg Varteig, fikk nødvendige avklaringer, søkte, og fikk jobben.

Dermed gikk flyttelasset til Varteig. For Tine var det naturlig å bosette seg i nærmiljøet der hun jobbet.

Folkebiblioteket og skolebiblioteket var lokalisert på Varteig barne- og ungdomsskole. Det ga unike muligheter, som at SFO kunne ha tilhold i biblioteket før skoletid og at alle elever hadde bibliotek som valgfag i åttende klasse.

Den gangen var det fire kommuner med hvert sitt bibliotek i lokalmiljøet. I tillegg til Varteig var Sarpsborg bibliotek i sentrum, Tune bibliotek med Hafslundsøy og Greåker som filialer, Skjeberg bibliotek med Skjebergsletten i Stasjonsbyen som filial.

Etter kommunesammenslåingen i 1992 var det ett hovedbibliotek seks filialer, til det sto igjen to filialer.

- Vi flyttet til byen da det ble storkommune, og det ble ledig jobb som barnebibliotekar i Skjeberg. Da var jeg i en periode både på Skjeberg og i byen, forklarer hun. Da barnebibliotekarstillingen på hovedbiblioteket ble ledig i 1994, søkte Tine og fikk jobben. Da var de tre barnebibliotekarer, og hun ble ledende barnebibliotekar med ansvar for utvikling og koordinering av tjenestene for barn og ungdom.

Innstillingen har alltid vært at bibliotekarjobben er mer enn en jobb. Den har blitt som en identitet, hele tiden.

- Jeg har jo bygd et nettverk på den måten også. Man må gi for å få, og da blir livet mye rikere.

Bibliotekene har vært gjennom en rivende utvikling, med langt mer enn endring i boktitler i hyllene. Fra VHS og CD til lydbøker, strømmetjenester og digitalisering. Bibliotekene har en plass i samfunnet som møteplass, opplyser og formidlingsarena. Særlig det siste, er det stadig mer vekt på.

- Det har alltid sittet i ryggmargen på en god barnebibliotekar, men nå gjelder det hele bibliotekets tjenestetilbud. Hovedoppgavene til bibliotekarer er fortsatt å fremme lesing og sørge for at gode bøker og litterære opplevelser videreformidles. Men å vekke nysgjerrigheten er viktig, og det er aldri for sent.

Tine føler seg heldig som har fått jobbe tett på så mange barn og unge. Det å få være et medmenneske og påvirke andre til å ha tro på seg selv, er noe hun alltid har satt stor pris på.

- Det er jo en viktig og formende tid i livet til hver enkelt, og en periode som legger grunnlaget for videre utvikling og kunnskap. Det å gi dem troen på seg selv, er viktig. Samme hva du blir, skal du bli en ressurs og bety noe for andres liv.

Stor søskenflokk

Anna Kristine “Tine” Didriksen er født i Oslo og bodde først på Røa og Bygdøy, men foreldrene som opprinnelig kom fra Tønsberg, ville hjem igjen. Dermed tråkket Tine og søsknene barne- og ungdomsårene i Vestfold. Tine var 12 år da de flyttet til Sandefjord. Pappa Thor Haakon Knudsen var journalist, redaktør i Sandefjord blad og politiker på Stortinget i mange år. Mamma Aud var husmor, men også engasjert i foreldresamarbeid med skole og i kirkens arbeid for barn og etter hvert også for utsatt ungdom.

Tine vokste opp som nummer to i en søskenflokk på seks.

- Da jeg var 6 år hadde jeg tre yngre søsken, og da jeg var 12 kom den yngste i flokken. Jeg lærte nok de andre å lese før de begynte på skolen, ler hun. Eldste var nesten åtte år eldre enn Tine, så da hun flyttet hjemmefra var det Tine som inntok plassen som storesøster i flokken.

Søskenflokken vokste opp i et hjem med bokhyller og mye aviser. Når faren stelte i stand frokost, skulle alle sammen ha tid til å lese og oppdatere seg før de dro.

Lærer eller bibliotekar

Tine oppdaget tidlig gleden med bibliotek. I Sandefjord hvor hun bodde fra slutten av barneskolen, gikk hun på en helt ny ungdomsskole fra 7. klasse. Den hadde stort skolebibliotek, og der jobbet det fagutdannet bibliotekar.

- I 1970! Bibliotekaren hadde full stilling delt på to ungdomsskoler. Det var inspirerende.

Da de flyttet til byen lå biblioteket i en gammel villa, nær hjemmet hennes.

- Det var fint, men “Kristin Lavransdatter” fikk jeg ikke låne!

Tine måtte ha med seg en voksen for å få låne bøker fra voksenavdelingen.

I andre enden av sentrum lå Sandar bibliotek, i det gamle herredshuset og der husker hun at det var en årlig bokmesse med forfattere på besøk, og det var spennende å oppleve.
Deretter kom nye Sandefjord bibliotek, bygd sammen med nytt rådhus og kulturhus. Det ble et veldig utadvendt bibliotek. Dit kom blant andre Ketil Bjørnstad med konsert og snakket om bøker, og det var intervjuer og forfattermøter.

- Biblioteket hadde egen musikkavdeling. Du kunne låne med deg plater hjem eller høre på dem på biblioteket. De i skranken satte på vinylplaten, øreklokker og beskjed om hvilken lyttestasjon du skulle bruke.

Ikke overraskende kommer hun fra et samfunnsengasjert hjem.

- Vi var engasjerte alle sammen hjemme hos oss, og vi vokste opp i et hjem hvor barna ble tatt på alvor. Vi ble hørt på, og tidlig vant til å uttrykke oss. Jeg ble kalt “Tine stå på-krava”, ler hun.

Fritiden ble fylt med aktiviteter som speider'n og korps. Piano med undervisningstimer hos morfar, fiolin i skolekorpset, sang, gitar og kor fikk Tine også tid til, og tror du jammen ikke hun holdt på med teater også!

Tine var innom sommerjobb som journalist i Tønsberg, sto i Narvesen kiosken på jernbanestasjonen i Tønsberg, serverte gjestene på veikro på E18, og var korrekturleser i Sandefjords blad. Men det var gitt at hun skulle jobbe med barn. Hun jobbet et år som som ung voksen på udelt skole, med seks elever på forskjellige trinn i samme klasse i en liten bygd i Pasvikdalen i Finnmark. Pedell, en slags vaktmester ved Vaggetem skole, var morsomt nok i Østfold.

Hun søkte både lærerutdanning og bibliotekhøyskolen, men det er ingen hemmelighet hva hun valgte.

Verdensekspert på bøker!

- Vi mennesker er forskjellige. Noen oppfatter best når de lytter, andre må se tekst og bilder for å konsentrere seg, sier den tidligere barnebibliotekaren, som har utallige minner å se tilbake på.

Tine har også vært pådriver for å samarbeide med andre for å skape gode opplevelse. Alt fra Sarpsborg kunstforening, Borregaard, Inspiria eller andre. Kulturskoleelever har blitt hentet inn for å skape gode opplevelser, og biblioteket har deltatt med formidlingsoppgaver andre steder enn biblioteket.

Selv om biblioteket har endret seg, er hovedoppgaven til barnebibliotekaren lik: Sørge for å formidle gode bøker og litterære opplevelser. Fremme barnas språkutvikling og evne til å tenke, gjennom å lese og bli lest for. Det skaper nysgjerrighet og empati og evnen til å se ting fra flere sider. Egenskaper som gir grobunn for personlig utvikling, men også viktig for å ta til seg mer kunnskap og bli deltaker i vårt demokratiske samfunn.

- Jeg har hatt veldig mange fine møter med barn opp gjennom årene, og mange har jeg møtt igjen senere i livet. Noen har kommet tilbake med egne barn, og det er fint. For meg er bibliotekets arbeid overfor barn en kjempeviktig del av bibliotekets mandat i samfunnet, sier Tine.

Biblioteksjef Anette Kure glemmer ikke da den eldste sønnen kom hjem etter at han og klassen hans hadde deltatt på et formidlingsopplegg på biblioteket i 5. eller 6. klasse.

- Kjenner du ho Tine på biblioteket, mamma? Ho er flink, asså! Ho må være verdensekspert på bøker, erklærte sønnen.

Anette beskriver barnebibliotekaren Tine med varme.

- Hun er på mange måter en uerstattelig kollega. Tine har lang fartstid som bibliotekar i Sarpsborg, gjennom ulike strukturer og flere organiseringer. Alltid har bibliotektjenester til barn og unge vært det aller viktigste for henne. Hun har sett den enkelte bibliotekbruker, vært lyttende, entusiastisk og kunnskapsrik og har formidlet bøker til liten og stor gjennom et langt virke. Tine har lest uendelig mange bøker. Hun kjenner boksamlingene våre godt og er en kløpper til å finne riktig bok til hver eneste leser, roser Kure.

Uredd og åpen

Det viktigste for Tine har alltid vært bibliotekbrukerne i Sarpsborg, men biblioteknorge har også fått ta del i kunnskapen og engasjementet hennes.

- Tine har hatt mange ulike verv på regionalt og nasjonalt plan, og hun har alltid hatt utvikling og forbedring av bibliotekets tjenester i fokus. Hun har vært uredd når det har stormet, og har på en klar og tydelig måte formidlet viktigheten av bibliotek overfor kommuneledelse og politikere, opplyser Kure.

I tillegg har kulturlivet i Sarpsborg hatt glede av hennes engasjement. Tine har hatt verv i mange av byens kulturorganisasjoner og er en flittig bruker av kulturtilbud i byen.

- Jeg har vært i situasjoner hvor jeg har vært sårbar.

I fjor ble hun alvorlig syk med brystkreft.

- Livet skjer - midt i alt som er, sier biskop Sunniva Gylver. Det synes jeg er så fint, smiler Tine.

Hun rakk å få med seg både innflytting og åpning av det nye flotte hovedbiblioteket før jul 2024, og så gleden når små og store tok i bruk de nye lokalene med en fantastisk fin barneavdeling og egen ungdomsavdeling. Alle de positive tilbakemeldingene, foreldre som brukte besøk på biblioteket neste dag som lokkemiddel når ungene ikke ville sove om kvelden. Tine valgte å jobbe så lenge hun kunne, og var åpen.

- Jeg mistet håret, og opplevde å få masse lykkeønskninger. Jeg er privilegert med et stort nettverk, og det er mange som kjenner meg. Utrolig mange tok seg tid til å ønske meg lykke til med behandlinger og gode ønsker. Jeg har vært i stand til å ta imot, og det er godt å få, sier Tine.

Ekstra rørt ble hun da en ung kvinne med hijab stanset henne i Kulåsparken, gjenkjente Tine fra biblioteket, og sa at hun ville ta henne med i bønnene sine.

- Tine er rett og slett god, og vi vil savne henne som kollega, sier biblioteksjef Anette Kure.

Skjønt, det er ingen fare for at Tine ikke lenger blir å se mellom bibliotekhyllene. Hun bor nemlig rett nedi veien for hovedbiblioteket, og verken leselysten eller iveren etter å bruke byens flotte møteplass forsvinner ut døra fordi hun har blitt pensjonist. Bare vent, du skal ikke se bort fra at du treffer henne igjen nettopp der, på biblioteket.